Anne C. Olsen Treneren til det amerikanske fotballaget på den videregående skolen i Pennsylvania ville av spillerne hans skulle gjøre en forskjell både på banen og i livet utenfor fotballstadion.
Idrett er stort på videregående skoler i USA, og det er stas å være med på skolelagene. Kanskje spesielt i amerikansk fotball, som er en av de virkelig store idrettene.
Trener Harold Fairclough ved Emmaus High School innførte et program der spillerne hans hver fredag skulle sette seg og spise lunsj sammen med en i klassen sin som av en eller annen grunn hadde det vanskelig. Dette skriver Spotlight.
– Jeg prøver å ha en positiv innflytelse, ikke bare på fotballbanen men også på skolen som organisasjon, sier treneren.
Jobben hans er å gjøre spillerne gode på fotballbanen, men Fairclough mener at mentaliteten til spillerne spiller en stor rolle. Spillerne måtte ta ansvar for de som av en eller annen grunn ikke var naturlig med i fellesskapet.
Det var noen som likte ideen, og noen som ikke likte den så godt, sier en av spillerne i et nyhetsinnslag på tv-kanalen 69News WFMZ-TV. (Du kan se innslaget i videoen nederst i saken)
Ideen kom etter at trener Faircloud hadde tatt med spillerne sine for å hjelpe til under en workshop for spillere i para-fotball. (red. anm. amerikansk fotball for handicappede).
Erfaringen var så god at han lurte han på hva mer de kunne gjøre. Det var da han fikk ideen til at spillerne hans skulle være lunsj-kamerater.
Dylan Schumann som er en av de beste på laget spiser lunsj med Olivia Neely.
Programmet som ble innført som obligatorisk av trener Faircloud er nå frivillig. Og det som var en gang i uken har blitt flere ganger i uken.
– Jeg er glad i Olivia. Hun har en spesiell plass i hjertet mitt, sier Schumann. Han spiser lunsj med Olivia hver dag.
En annen av spillerne kan røpe at han nå drømmer om en yrkeskarriere innen spesialundervisning.
Spillerne vet at denne type lunsj-kamerat-ordninger ikke fikkes overalt, men de sier det godt både kunne og burde vært det.
Fairclouds ide var opprinnelig at spillerne skulle hjelpe jevnaldrende med spesielle behov, men treneren konkluderer med at det til syvende og sist er spillerne hans som føler seg spesielle.
