Eivind Skår Ertesvåg 
For over 50 år siden gikk en 13 år gammel jente inn på et sosialkontor i Los Angeles – tynn, skjelvende og helt taus. Hun kunne verken snakke ordentlig eller gå uten hjelp. Hun ble kalt Genie, et navn myndighetene brukte for å beskytte identiteten hennes.
Det hun hadde vært gjennom, skulle sjokkere en hel verden – og endre måten vi ser på språk, hjernen og menneskelig overlevelse.
Et barn fratatt alt
Genie Wiley ble født i 1957 i Arcadia, California. Hun var den yngste i søskenflokken, men ble offer for sin fars ekstreme paranoia og kontrollbehov.
Etter en familietragedie ble faren overbevist om at verden utenfor var farlig. Han stengte døren til huset og gjorde hjemmet til et fengsel. Genie ble låst inne i et mørkt rom – bundet til en barnestol om dagen, og spent fast i en sprinkelseng om natten.
Hun fikk ikke lov til å lage lyd. Hvis hun prøvde å snakke, ble hun slått. For å skremme henne til taushet, knurret faren som en hund og klorte i lufta.
Moren, som var delvis blind og selv mishandlet, turte ikke gripe inn. Familien levde uten TV, radio eller samtaler. Genie hørte aldri et normalt menneskelig ord.
Funnet etter 13 år i fangenskap
Da moren til slutt rømte fra ektemannen i 1970 og tok med seg datteren, havnet de ved en tilfeldighet på et sosialkontor. Der oppdaget ansatte raskt at noe var fryktelig galt.
Genie, 13 år gammel, bar bleier og veide knapt 27 kilo. Hun gikk ustøtt, kunne ikke tygge og sa bare noen få ord: «Mamma» og «Sorry».
Leger beskrev henne som «det mest skadede barnet de noen gang hadde sett».
Vitenskapens store spørsmål
Forskere fra hele USA strømmet til Los Angeles. Kunne et barn som aldri hadde lært språk, fortsatt lære det – eller var det for sent?
Genie ble studert av lingvister, psykologer og leger. Hun lærte enkelte ord og kunne tegne og peke, men klarte aldri å forstå grammatikk eller setningsbygging. Språksenteret i hjernen hadde rett og slett aldri blitt aktivert i tide.
Hun beveget seg med det forskerne kalte en «kaningange», hadde stive armer og spyttet ofte uten grunn. Likevel viste hun en uvanlig intelligens – hun kunne løse puslespill og formidle følelser uten ord.
Et liv i institusjoner
Etter noen år med fremgang ble Genie plassert i ulike fosterhjem og institusjoner. Der ble hun dessverre utsatt for nye overgrep og forsømt igjen.
Forskerne som hadde arbeidet med henne mistet kontakten. En av dem, lingvisten Susan Curtiss, fortalte senere til The Guardian:
– Jeg er ganske sikker på at hun fortsatt lever, men jeg får ikke besøke henne. Jeg har prøvd i flere tiår.
Ifølge journalist Russ Rymer, som fulgte saken tett, ble Genie senere flyttet mellom ulike omsorgsinstitusjoner i California. Han beskrev et bilde fra hennes 27-årsdag: en tung, stillferdig kvinne med stirrende blikk – langt fra jenta som en gang vekket håp hos forskere og omsorgspersoner.
En familie ødelagt
Faren tok sitt eget liv dagen før han skulle i retten, og etterlot seg en lapp med ordene:
«Verden vil aldri forstå.»
Moren døde i 2003. Genies bror, som hadde vært vitne til mishandlingen, døde i 2011 etter et vanskelig liv preget av skyld og traumer.
Ingen vet med sikkerhet hvor Genie befinner seg i dag, men hun antas å leve i skjermet omsorg i California – over 60 år etter at hun ble reddet ut av mørket.
Et varig sår – og en påminnelse
Historien om Genie Wiley står igjen som en av verdens mest grusomme barnevernssaker. Den reiste store spørsmål om menneskets evne til å lære språk – men viktigere enn vitenskapen, står et barns tapte barndom.
Genie ble symbolet på hva som skjer når et barn vokser opp uten kjærlighet, språk og menneskelig kontakt.
Hun minner oss om hvor sårbare barn er – og hvor mye som står på spill når de ikke blir sett.
