Barn trenger ikke et perfekt liv uten motgang. De trenger trygge voksne som hjelper dem gjennom det vanskelige. Nå advarer fagfolk mot en moderne oppdragelse der foreldre i beste mening skjermer barna for mye.
Mange foreldre vil beskytte barna – men kan gjøre dem en bjørnetjeneste
Alle foreldre vil barna sine vel. Vi vil at de skal være trygge, glade og slippe å kjenne på den klumpen i magen som følger med avvisning, nederlag eller skuffelse.
Men ifølge psykologspesialist Line Marie Warholm kan nettopp ønsket om å beskytte barna mot alt vondt gjøre dem mindre robuste.
I en podkastepisode fra Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger snakker hun med forsker Cecilie Evertsen om hva som egentlig gjør barn motstandsdyktige.
Og svaret er kanskje ikke det mange tror.
Robusthet er ikke noe barn bare «har»
Forsker Cecilie Evertsen forklarer at robusthet, eller resiliens, ikke er en fast egenskap man enten er født med eller uten. Det handler om evnen til å håndtere litt av livets motvind – og den evnen bygges over tid.
– Egentlig handler det kort sagt om kunsten å leve. Motstandsdyktighet er dynamisk og ikke noe som er medfødt, sier Evertsen.
Hun understreker at barn kan ha ulike utgangspunkt, men at ingenting er hugget i stein. Robusthet utvikles i samspill med trygge voksne.
Det betyr at barn ikke blir sterke av å bli overlatt til seg selv. De blir sterkere av å oppleve at voksne er der – igjen og igjen – når livet butter imot.
Trygge voksne er nøkkelen
Mange foreldre leter etter en enkel oppskrift: Hva skal jeg si? Hva skal jeg gjøre? Hvordan får jeg barnet mitt til å tåle mer?
Men ifølge Evertsen finnes det ingen rask løsning. Det som virker, er gjentatte erfaringer med trygghet.
Barn trenger å vite at de har noen å komme til. Noen som tåler følelsene deres. Noen som ikke får panikk når barnet gråter, blir avvist eller opplever noe vondt.
– Det er gjentatte erfaringer og opplevelser med at de som er satt for å beskytte deg – ofte mor og far – skal gjøre det gjentatte ganger for at du skal bli trygg, sier Evertsen.
Det betyr ikke at foreldre skal fjerne alle vanskelige situasjoner. Tvert imot.
Ikke kjøp ny is med én gang
Et eksempel Evertsen bruker, er barnet som mister isen sin i bakken. Mange foreldre vil umiddelbart løpe og kjøpe en ny, bare for å stoppe gråten.
Men da mister barnet en viktig erfaring: At vonde følelser kan tåles.
Det bedre alternativet er å trøste, bekrefte følelsen og være der. Barnet lærer da at skuffelser skjer, at det gjør vondt – men at følelsen går over.
Slik bygges kapasitet.
Barna må få øve seg på livet
Warholm peker på at dagens foreldre ofte prøver å skjerme barna fra helt normale livserfaringer. Det kan være å ikke bli invitert, ikke få være med i leken, ikke komme inn i den «rette» gjengen eller oppleve nederlag.
Selvsagt skal barn beskyttes mot mobbing, omsorgssvikt og farlige situasjoner. Men vanlige skuffelser er en del av livet.
– Det handler om å være der for barnet – gjerne trøste og oppmuntre – men samtidig gi dem en erfaring i det å stå i en vanskelig situasjon, sier Warholm.
Når voksne selv blir veldig opprørte, kan barnet oppleve situasjonen som enda farligere enn den er. En rolig voksen kan derimot vise barnet: Dette er vondt, men det er ikke farlig.
Foreldre trenger ikke forme alt
Warholm mener også at mange foreldre overvurderer hvor mye de kan forme barna sine. Barn kommer til verden med sitt eget temperament, sine egne reaksjoner og sin egen personlighet.
Foreldrenes jobb er ikke å lage et perfekt barn. Jobben er å være en trygg base.
Det kan bety å sette grenser, tåle gråt og la barnet få erfare at livet ikke alltid går akkurat som ønsket.
