Blomsterhavet på Slottsplassen har vokst for hver dag. Mennesker har tent lys, skrevet hilsener – og grått over en mann de aller fleste aldri møtte.
For noen har styrken i reaksjonen etter kong Haralds død kommet overraskende.
Hvordan kan vi egentlig sørge over et menneske vi ikke kjente personlig?
Ifølge psykologiforskere er forklaringen slett ikke så merkelig som den kanskje høres ut. Mennesker kan danne sterke følelsesmessige bånd også til personer vi aldri har møtt.
Han har vært der gjennom hele livet
For mange nordmenn har kong Harald vært en konstant tilstedeværelse.
Han har dukket opp på TV på 17. mai, holdt nyttårstaler, besøkt lokalsamfunn og snakket til landet etter katastrofer og nasjonale tragedier.
For yngre nordmenn har han vært konge hele livet.
Forsker i psykologi Iren Johnsen ved Universitetet i Bergen forklarer til forskning.no at kjente personer kan få en psykologisk betydning for oss selv om forholdet bare har vært indirekte. Gjennom TV, intervjuer, musikk eller sosiale medier kan vi få følelsen av å kjenne et menneske.
– Vi føler at vi kjenner dem gjennom filmer, intervjuer, musikk eller sosiale medier, sier Johnsen.
Hjernen skiller ifølge forskeren heller ikke helt mellom direkte og indirekte relasjoner. Har vi investert følelser i et menneske gjennom mange år, kan tapet derfor utløse en reell reaksjon.
En del av vår egen historie
Professor i psykologi Siri Leknes ved Universitetet i Oslo peker på noe annet interessant.
Vi mennesker har det hun beskriver som en indre sosial virkelighet. Der finnes ikke bare familie og nære venner, men også mennesker vi har fulgt på avstand.
– Vi kan knytte oss til folk vi aldri treffer, noe som sier mye om den menneskelige kapasitet til å bry oss, sier Leknes.
En offentlig person kan dessuten bli knyttet til våre egne minner.
Kanskje husker du kong Harald fra barndommens 17. mai-feiringer. Kanskje husker du ordene hans etter 22. juli. Eller kanskje nyttårstalen har vært en fast del av årets siste kveld så lenge du kan huske.
Når personen forsvinner, kan dødsfallet dermed også bli en påminnelse om tiden som har gått og om kapitler i vårt eget liv.
Vi skrev nylig om det siste offisielle bildet Kongehuset publiserte av kong Harald mens han levde. Bildet ble tatt under markeringen av 22. juli – en av de nasjonale tragediene der kongen gjennom årene hadde en samlende rolle.
Sorgen blir sterkere når vi deler den
Det som nå skjer utenfor Slottet, kan også bidra til å forsterke følelsene.
Når tusenvis legger ned blomster og lys, når mennesker gråter sammen og når store deler av samfunnet snakker om den samme personen, blir sorgen en kollektiv opplevelse.
Johnsen beskriver det som et kulturelt øyeblikk der sorgen blir en sosial prosess – ikke bare noe den enkelte kjenner på alene.
Vi har skrevet om hva landesorgen etter kong Haralds død faktisk innebærer. Den nasjonale sørgeperioden betyr ikke at alle forventes å sørge på samme måte.
Kong Harald representerte noe større
Forskerne mener det også er noe spesielt ved nettopp kong Harald.
Han var ikke bare en kjent person. For mange representerte han Norge, kontinuitet og stabilitet.
Johnsen trekker overfor forskning.no frem hvordan kongen gjennom vanskelige hendelser viste omtanke for menneskene som var rammet, mens Leknes peker på rollen hans som en person mange opplevde at de kunne stole på.
Dermed kan dødsfallet også oppleves som at noe kjent og trygt forsvinner.
Kjente mennesker kan dessuten bli symboler på verdier vi selv setter høyt. Når de dør, mister vi ikke bare personen vi har fulgt – vi kan også kjenne på at en epoke er over.
Det er også helt greit å ikke sørge
Samtidig reagerer ikke alle på kong Haralds bortgang med sorg.
Noen kan være sterkt berørt. Andre kjenner kanskje nesten ingenting.
Begge deler er normale reaksjoner.
– Vi må akseptere at vi ikke har det samme forholdet til alle personer. Og vi bør ikke stille spørsmål ved andre menneskers følelser, sier Leknes.
For dem som faktisk kjenner på sorgen, kan ritualene vi nå ser over hele landet ha en viktig funksjon. Å legge ned en blomst, skrive en hilsen eller bare stå sammen med andre kan være en måte å markere at noe betydningsfullt er slutt.
Kanskje er det nettopp derfor så mange har funnet veien til Slottsplassen.
De kjente aldri kong Harald personlig.
Men for mange føltes han likevel som en liten del av livet.
