Dere hadde de samme foreldrene, bodde under samme tak og dro kanskje på de samme familieferiene. Likevel kan søsken sitte igjen med forbløffende forskjellige bilder av barndommen. Den ene husker sommerferiene som lykkelige og bekymringsløse. Den andre husker først og fremst kranglingen i baksetet. Én opplevde pappa som streng, mens et søsken mener han stort sett lot barna gjøre som de ville.
Når gamle historier kommer opp rundt middagsbordet mange år senere, kan det derfor fort ende med: «Det var da ikke sånn!»
Men ifølge ekspertene KK har snakket med, er det slett ikke uvanlig.
Samme hjem betyr ikke samme oppvekst
Psykolog og professor Frode Thuen ved Høgskulen på Vestlandet forklarer til KK at søsken kan ha svært forskjellige erfaringer selv om de vokser opp sammen.
Personligheten spiller blant annet inn. Ett barn kan ha et harmonisk forhold til foreldrene, mens et annet oftere er i opposisjon og havner i konflikter.
Dermed kan også bildet de senere sitter igjen med av foreldrene og barndommen bli forskjellig.
– Barndommen består både av det delte miljøet i familien og de individuelle erfaringene, og studier viser at de individuelle har størst betydning og påvirker oss i større grad enn det delte miljøet, sier Thuen til KK.
Det handler altså ikke bare om hva som skjedde hjemme. Opplevelser utenfor familien kan også få stor betydning.
Hvordan vi ser tilbake på oppveksten kan dessuten forandre seg med årene. Vi har tidligere skrevet om hvorfor mange husker barndommens somre som nærmest perfekte – selv om virkeligheten ikke nødvendigvis var fullt så idyllisk.
Familien forandrer seg også underveis
Par- og familieterapeut Nina Solheim Westgård i Bodø kjenner godt igjen fenomenet.
– Det er ganske vanlig at søsken har ulike fortellinger om barndommen. Det ser jeg også i terapirommet. De kan huske forskjellige ting, men også ha opplevd de samme hendelsene på helt ulike måter, sier hun til KK.
En viktig forklaring er at familien ikke nødvendigvis er den samme gjennom hele søskenflokkens oppvekst.
Foreldrene kan ha mer overskudd i noen perioder enn andre. Livssituasjonen kan forandre seg, og foreldrene utvikler seg og får mer erfaring underveis.
Samtidig er barna forskjellige.
Temperament, behov, alder, venner og rollen man får i familien kan være med på å forme hvordan oppveksten oppleves.
Dermed kan en hendelse som var ganske ubetydelig for ett barn, ha gjort sterkt inntrykk på et annet.
Opplevelsene utenfor hjemmet kan gjøre en stor forskjell
Thuen trekker frem idrett som et eksempel.
Tenk deg to søsken med nokså like forhold hjemme. Den ene er flink i fotball og opplever mestring og positive tilbakemeldinger. Den andre lykkes ikke på samme måte og kan kanskje kjenne på utenforskap.
Da får de to barna forskjellige erfaringer, selv om livet hjemme i utgangspunktet er ganske likt.
Søsken kan også oppleve den samme hendelsen i familien på samme måte der og da, men bli påvirket svært forskjellig av den.
Noen er mer sårbare for stress og vanskelige opplevelser enn andre.
– Det er normalt at søsken ser tilbake på barndommen og har ulike erfaringer og opplevelser, sier Thuen til KK.
At søsken kan sitte igjen med ulike perspektiver på en felles oppvekst, finnes det mange eksempler på. Tidligere har vi blant annet omtalt søstrene Anne og Eva Ragdes minner fra en oppvekst preget av dårlig økonomi og mye ansvar. Anne, som er fem år eldre, fortalte blant annet at hun måtte ta mye ansvar for familiens økonomi.
Kan bli vanskelig mellom voksne søsken
Forskjellige minner trenger ikke å være et problem. Men de kan bli det dersom søsken begynner å diskutere hvem som har den «riktige» versjonen av barndommen.
Westgård forteller at dette kan bli særlig vanskelig når søsken har helt forskjellige oppfatninger av foreldrene.
Den ene kan føle at barndommen var svært vanskelig, mens den andre ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen i det hele tatt.
Hvis søskenet da mener den andre overdriver, kan uenigheten oppleves som noe mer enn bare en diskusjon om gamle minner. Det kan føles som om ens egen historie og opplevelser ikke blir tatt på alvor.
Derfor er ikke Westgård først og fremst opptatt av å avgjøre hvem som husker riktig når hun møter søsken i terapi.
Hun mener det kan være mer nyttig å forsøke å forstå hvordan barndommen faktisk ble opplevd av hver enkelt.
Det kan også være nøkkelen når gamle familiediskusjoner dukker opp igjen: To søsken kan ha vokst opp side om side – uten at de nødvendigvis opplevde barndommen på samme måte.
