Er det en ting vi alle må gjennomgå så er det sorg. Å miste noen vi er glad i hører livet til, men er samtidig kanskje det vanskeligste vi opplever. Christine Burke har skrevet et innlegg om sorgens prosess på nettsiden ScaryMommy. Jeg synes det var så treffende at jeg har oversatt det til norsk nedenfor.

Slutt å si at jeg «må komme meg over det»

Mens jeg satt utenfor intensivavdelingen hvor min pappa lå døende trodde jeg at jeg gjennomgikk den vanskeligste delen. Jeg hadde forberedt både kropp og sjel på denne dagen i flere måneder. Ni måneder tidligere hadde vi fått beskjeden; pappa hadde kreft i spiserøret.

Siden den gang har det vært en evig virvelvind med strålebehandling, sykehusbesøk, legebesøk og sorg. Vi visste at det uungåelige ventet oss. Vi visste at kreften ville ta han med seg, vår elskede pappa og morfar.

Vi visste at han var døende. Vi forberedte oss på å la den kreftherjede kroppen få hvile.

Jeg var ikke i nærheten da sykepleieren ringte for å fortelle at han var død. Jeg var drøyt 3000 kilometer unna da hun ringte. Men jeg dro et lettelsens sukk for at min pappa ikke lenger hadde det vondt. Han var endelig fri.

Jeg trøstet meg selv med å si at det verste var bak meg nå.

Men min reise med sorgen var så vidt begynt. Den kan beskrives på mange vis  – smertefull, hjerteskjærende og til og med vakker. Den kommer og går i ulike fasonger.

Det du enda ikke vet er at min pappa gikk bort for over fem år siden. Men fremdeles går det ikke en dag uten at jeg tenker på han, savner han, sørger for han. Jeg merker ofte hvordan jeg kan tenke på noe som jeg vil fortelle han, som for eksempel når jeg har gjort det bra på jobb eller datteren min får en god karakter, men så går det opp for meg at det ikke er mulig.

Nei, jeg har ikke sluttet å sørge. Jeg kommer aldri til å komme over sorgen.

Og jeg er veldig takknemlig for det.

Noen sier at sorg er en «prosess». Jeg er ikke enig. Dette ordet innebærer at at sorgen har et sluttpunkt, men det stemmer rett og slett ikke.

Man sier ikke bare plutselig, «Yes! I dag har jeg sluttet å savne min pappa.»

Det fungerer ikke slik.

Sorgen min kommer ikke til å forsvinne. Jeg ville satt pris på om folk sluttet å fortelle meg at jeg må komme over det.

Helt ærlig er jeg fornøyd med personen jeg har blitt etter at pappa gikk bort. Jeg har blitt en bedre venn til de som opplever sorg. Jeg har blitt mer empatisk.

Jeg er også snillere mot ukjente mennesker. Om den butikkansatte ikke er særlig hyggelig tenker jeg bare at han eller henne har en dårlig dag. Jeg tenker tilbake på da jeg fikk et panikkanfall i butikken og løp ut mens alle varene sto igjen. Ingen vet hva en annen gjennomgår så jeg har lært at det alltid er riktig å være hyggelig tilbake uansett.

Jeg spør ikke min venn forsiktig om hvordan det går med henne etter at hun mistet moren sin. Jeg sier til henne at «døden suger» istedenfor. Det var akkurat det jeg trengte å høre da min pappa gikk bort. Hans død fikk meg til å bli en tøffere kvinne med et mindre sosialt filter å uroe seg for.

Du kommer aldri til å høre meg si: «han er på et bedre sted nå» eller «Gud tar seg av han» til noen som sørger. Noen ganger er det beste man kan gjøre å bare være stille og være der for dem.

Små, enkle ting som å gå i butikken for dem, hente barna deres på skolen, er det beste man kan gjøre i slike stunder. Sorgen har lært meg at mitt ord ikke alltid hjelper – i motsetning til gjerninger.

De fleste av oss går videre i livet i stillhet, men sorgen slipper ikke taket så raskt som vi skulle ønske.

Vær så snill. Jeg ber deg. Slutt å si at jeg «må komme over det». Jeg vil ikke og kommer ikke til å gjøre det.

Del gjerne videre.