Eivind Skår Ertesvåg 
Husk solkrem og dra til hudlegen om du oppdager noe uregelmessig!
Den tragiske historien om Steve Hock sprer seg over sosiale medier. Historien er fortalt i bilder av søsteren til Steve selv (av åpenbare grunner).
Familien ønsker nå at historien skal spre seg så mye som mulig for å sørge for at ingen andre skal lide samme skjebne som Steve, og håper at alle som har ‘skumle’ føflekker eller finner uvanlige kuler på kroppen, tar kontakt med en lege med en gang de oppdages.
Her er historien:
(Vi advarer mot sterke bilder)
Det hele startet med en kule på størrelse med en klinkekule. 6 måneder senere var den blitt på størrelse med en baseball:
Svulsten ble fjernet, og jeg var lettet! Ingen mer fettsvulst under armen min!
En uke senere hadde jeg en oppfølgingstime med kirurgen min. De hadde utført en biopsi og funnet føflekkreft/Malignt melanom. De hadde nå tenk å gå inn igjen og fjerne hudvev, muskler og 18 lymfeknuter.
Dette var hva jeg våknet til etter min andre operasjon (som var to måneder senere). Et dreneringsrør stikkende ut av siden min:
Den andre natten følte jeg meg ikke bra:
Jeg hikket i flere timer på grunn av morfinen. Jeg følte at noe sa POP! i siden min midt under hikkingen, og brystkassen min begynte å fylles med blod. Jeg klarte å ta dette bildet mens brystkassen min ekspanderte seg som en ballong. Jeg var livredd. Jeg ble kvalt fordi presset bygget seg opp og presset ned lungene mine. De hastet meg tilbake til operasjonsbordet mens jeg blødde ihjel innvendig.
Jeg våknet på intensiven den kvelden, og var så takknemlig for å være i live:
Jeg antar at jeg har mistet en god del blod, men de endte med å ikke trenge å overføre noe blod. Alt jeg kunne gjøre var å smile og være takknemlig for å være i livet, jeg ble reddet igjen. Jeg følte meg veldig heldig!
Hjemme igjen med nye arr, slanger and en muskel mindre. Siden min måtte dreneres hele tiden, og jeg pleide å våkne dekket i væske hver natt.
Et nærmere blikk på skaden:
Jeg begynte interferon-behandling for å være sikker på at kreften var borte:
Jeg måtte kjøre langt hver eneste morgen for å få det injisert, noe som tok en og en halv time. Jeg ville vise at jeg kunne gjøre dette alene. Jeg ville ikke plage venner og familie. Jeg sovnet i stolen hver gang. Så kjørte jeg meg selv hjem og var veldig dårlig.
Etter en måned med injiseringer på sykehuset, reduserte de dosen og gikk ned til behandling kun tre ganger i uka:
Men rare ting begynte å skje. Jeg begynte å blande sammen ord. Jeg begynte å blande nummer med bokstaver. Jeg visste noe var galt. Jeg begynte å stamme fælt, og det kom og gikk i en uke. Jeg våknet opp etter en middagslur, og da hadde hele høyre siden min slutter å bevege seg og jeg kunne ikke prate. Mamma kjørte meg rett på akutten, hvor de utførte en MRI og fant en 4,2 cm stor svulst i hjernen min.
Jeg tok dette bildet på badet, alene, etter at jeg hørte nyheten:
Jeg visste at det kom til å gå bra. Gud ville ta vare på meg. Han var i kontroll, og har alltid vært det og vil alltid være det.
Dagen etter på intensiven begynte jeg å stave og skrive igjen:
Det å ikke være i stand til å kommunisere er det vanskeligste jeg noensinne har måtte gjennom. Det er så lett å glemme hvor vanskelig andre folk har det. Det tok meg fem minutt å skrive en eneste setning. Jeg tenkte lenge på en døv kompis av meg, og det slo meg hvor heldig jeg hadde vært hele livet mitt.
Den neste uken ble formen min fort verre:
De prøve å skape et overblikk over angrepet til svulsten, men det var for mye blod som blokkerte til at de klarte å se mye. Jeg ble sendt i hui og hast til akutten mandags morgen med forferdelige smerter. Jeg har blitt fortalt at jeg kastet opp på alle, inkludert min egen mor. Svulsten hadde begynt å blø voldsomt, og de kunne ikke vente på et bedre overblikk. De måtte gå inn i blinde.
De klarte å fjerne svulsten etter en 6 timer lang operasjon:
De gikk inn i blinde og reddet livet mitt. Når jeg våknet så jeg mamma og prøvde å si at jeg elsket henne, men jeg hadde en slange ned halsen og var lenket fast til senga, men ble satt fri ikke lenge etter. Jeg vinket med hånden som hadde vært død før operasjonen, og sa til mamma at jeg elsket henne.
Jeg måtte bli på sykehuset etter at jeg fikk en infeksjon i armen.
Jeg trodde det skulle gå bra, men klokka 00.30 våknet jeg opp til den verste smerten jeg noen gang har opplevd. Det var som om beina mine ble knust. De så etter blodpropper i begge bena mine, men fant ingenting. Så jeg ble behandling for en hissig form for Endokarditt.
Dette er armen min som enda vokste:
De prøver enda å få infeksjonen under kontroll. Hudinfeksjonen min var på grunn av steroidene de hadde gitt meg. Det var ikke deres feil. Det var ikke en gang en IV i den armen. Alle lymfeknustene på høyre siden min ble fjernet under den andre operasjonen min, så vi kan ikke en gang bruke den armen til å sjekke blodtrykket. Huden min bare brast åpen.
Armen min fortsatte å hovnes opp, så til slutt stakk de et stort hull i den. Jeg hadde over 50 ml puss som ble pumpet ut av armen min. Dette skjedde fordi lymfeknutene hadde blitt fjernet. Kroppen min klarte ikke drenere pusset selv. Føflekkreft er ikke noe spøk, folkens. Jeg kan nå bevege armen min igjen, og føler meg flere kilo lettere!
Nå måtte de tette åpningen med gasbind:
Den sorte prikken er hvor infeksjonen startet. Det var akkurat som et inngrodd hår som ble til et sort hull i løpet av to dager. Bakterien viste seg å være MRSA. Nok et hinder i denne kampen mot kreften.
Alle blodårene i venstre armen min kollapset:
Fikk endelig en IV koblet til foten min:
Jeg liker den. Den er ikke så mye i veien og armene mine er i det minste frie.
Forlater sykehuset!!!!
Mamma hadde med babyene mine som jeg ikke hadde sett på over en uke!
Jeg fikk en fancy maske for strålebehandlingen min:
Forvirra, ute av stand til å prate og høre. På sykehuset etter et slag som kom etter stråling:
Det skjedde under fem minutter etter at noen opprørte meg. Vær så snill å vær snill med meg selv om jeg ikke er snill tilbake, jeg skjønner ikke alt som skjer hele tiden lengre.
Hjernen min blir fritert:
Usikker på hva slags diplom de ga meg:
Hele strandscenen er bare merkelig. Jeg har hudkreft.. Jeg beholdt masken min dog, den blir å se kul ut på veggen min.
Bulken jeg trykker på er hevelse i hodet mitt:
Og jeg har fått byller fylt med puss over hele kroppen. Jeg er i ferd med å knekke sammen. Steroidene river meg i stykker. Jeg ser alle rundt meg som jeg elsker trekke seg unna eller dytte meg bort. Dette er hvor jeg er, og jeg prøver å fortelle meg selv at jeg klarer dette, men sannheten er at det bare er et tidsspørsmål før dette tar knekken på meg. Hvor lenge hadde du hatt lyst til å lide? Jeg vil ikke ha noe generiske sympatimeldinger, vær så snill. Bare gå å få huden din sjekket. Jeg vil ikke at noen andre skal måtte gå gjennom dette.
Hodet svulmer enda opp. Jeg hadde blod sivende ut av øret mitt når jeg våknet:
Øyet mitt er i ferd med å lukke seg pga hevelsen, så jeg drar på sykehuset om ispakken ikke funker.
Skal få hodet mitt drenert og en del av hodeskallen min fjernet:
Disse slangene kommer ut av hodet mitt nå:
Det mangler nå en bit av hodeskallen min. Jeg må bruke hjelm nå om jeg ikke ligger i senga. Det er veldig flaut. Infeksjonen er i hodet mitt under huden, men har ikke gått ned under selve hodeskallen. Om den gjør det, er det slutten. Jeg er veldig takknemlig for at jeg enda har taleevne og har fått enda en dag her på jorden. Om jeg er heldig får jeg dra herfra snart og tilbringe tid med barna mine. Det er alt jeg vil akkurat nå.
Virkelig?!
Jeg må bruke denne om jeg skal forlate senga? Det kommer til å ta en måned før de får laget platen som skal opereres inn.
Så akkurat hodet mitt for første gang:
Det er ikke en illusjon. Jeg var ikke klar over at så mye var blitt borte. Veldig vanskelig å svelge.
Barberte meg litt, prøver å få meg til å føle meg bedre. Dette er min gode side:
Dette er min ikke fult så gode side:
Jeg tror de smertestillende fungerer fordi jeg holdt på å le meg ihjel. Det ser helt latterlig ut!
Steve tilbake for nok en ny hjerneoperasjon:
Steve ville jeg skulle poste et bilde hvor han vinker farvel til alle. Han sa han elsket dere alle og at dere ikke skulle være trist, han ville ikke såre noen.
Zoe’s 2-års dag!
Steve klarte å overleve til Zoey’s 2 års dag. Han satt det som et mål og klarte det!
Alt klart for hjerneoperasjon nummer 4:
Endelig hjemme igjen:
Fikk tilbringe tid med barna:
Steven ville gifte seg med Tami før han siste operasjon:
Tid tillot det ikke, men mannen hadde satt seg et mål og jaget det helt til slutten.
Besøk fra familie og venner. Jeg vet broren min satt enorm pris på disse besøkene i hans siste dager:
Steven’s først biltur på over en måned, og den siste med ungene hans:
Da vi sa farvel til Steven hjemme:
Med venner og familie, var lidelsen endelig over for Steven, men resten av oss vil fortsette å lide etter tapet av denne fantastiske mannen for evig. Vi elsker deg. Vi savner deg og vi vil aldri glemme deg!