Hjem Meninger De døende er ikke bare «døende» – De er mennesker med livsglede, og med et siste ønske..

De døende er ikke bare «døende» – De er mennesker med livsglede, og med et siste ønske..

Del
X
LinkedIn
Pin
Reddit

Ordet «døende» forbindes ofte med å bare være sengeliggende. I dyp søvn. Ingen kontakt. Man venter bare på at livet tar fullstendig slutt.

Jeg har vært så heldig og fått muligheten til å jobbe med mennesker som vet de skal dø av sykdommen sin. «Heldig»- fordi man som helsepersonell, lærer mye om livet – og døden.

Gjennom årene har jeg tatt imot mange mennesker som lever på sitt siste. Jeg har stått i korridoren og «ønsket velkommen» til avdelingen. Jeg viste de rommet. Fortalte de at vi ansatte er til for å hjelpe – ikke skape trøbbel. Med et glimt i øyet har jeg sagt at vi som jobber her ikke er «sorgens disipler». Snarere tvert imot. Vi skal være tilstede for å gjøre dagene så gode som overhodet mulig. Det gjelder å ikke tenke langsiktig, men mer dag for dag. Det å se mulighetene som ligger i dagen som kommer i morgen. Man kan ikke bare tenke på sorgen, for ja, sorgen er der. For pasienten og de pårørende – og meg som helsepersonell. Jeg vet at jeg står overfor mennesker, som snart skal ta farvel med hverandre. Etter et langt liv sammen. Det blir min oppgave å forene gleden i hverdagen – samtidig med sorgen – som venter.

«De døende» er faktisk mennesker. De har et navn. Monica, Thomas, Solveig, Knut, Anita eller Mohammed. Disse navnene har også en personlighet. Noen av dem har gitt opp. De venter bare på å dø. Få det overstått. De vet så alt for godt hvor det kommer til å ende. Da er det om å gjøre å snu det depressive til det gode: Hva kan vi gjøre for deg.. ?

Jeg vil alltid husket ei spesiell dame. Hun var i 40-årene, og var oppspist av kreft. Hun viste meg bilder av hvordan hun var som frisk. Nå var hun blitt en skygge av seg selv. Det var så trist å se hvordan vi mennesker forandrer oss når sykdommen inntreffer. Samtidig så tenkte jeg at «Våkn opp. Dette mennesket har dramatisk forandret hvordan hun ser ut, men på innsiden så er hun den samme personligheten»….

Jeg visste. Hun visste. Så altfor godt: Døden venter. Det er ingen vei utenom. Hun skal dø, og det handler om kort tid. Kanskje timer. Kanskje dager – men ikke uker… Hva kan JEG gjøre for HENNE ?

Jeg tok mot til meg. Jeg spurte henne om hva jeg kunne gjøre for henne.I luften lå en forståelse, fra begge parter, på hvorfor jeg spurte. Begge visste vi at hun skulle dø snart.

«Alt jeg ønsker å kjenne er at en person klemmer meg. En person som ikke er redd for å gi meg en klem, selv om jeg ser ut som «styggen selv». I tillegg ønsker jeg meg en tid i sola, med en utepils. Det er alt jeg ønsker.. «

Jeg bøyde meg ned. Tok omkring henne. Ga henne en real bjørneklem. Ikke fordi jeg følte at det var «det riktige», men fordi jeg genuint hadde lyst til å klemme henne. Der satt jeg, mens hun lå i sengen. Klemmen varte lenge. Veldig lenge. Begge visste vi at det var den siste klemmen vi kanskje hadde tid til…

Illustrasjonsfoto

Så gjenstod en utfordring: Utepils i sola…  

Denne dama var så syk at det var nesten uforsvarlig å få henne opp fra senga. Jeg tenkte og tenkte. Hvordan skal vi få til denne utepilsen? Sammen fant vi svar: Uansett hvor store smerter hun ville få ved å bli tatt opp fra sengen, så ville hun gjennomføre det. Vi valgte å gi henne ekstra smertestillende. Nettopp for at hun skulle få sin siste utepils.

Det lyktes. Hun kom opp av sengen. Jeg trillet henne ut på verandaen. I rullestol. Hun hang mere, enn hun satt, i rullestolen, men hun var strålende fornøyd… Det var det viktigste.

Hun klarte å fullføre sitt siste ønske. Hun satt i rullestolen sin, vel bevitende om at dette var det siste høydepunktet i livet hennes. Sola skinte, mens jeg holdt glasset med øl – med sugerør i . Hun koste seg. Ikke fordi at hun drakk så mye, men fordi hun forstod at dette var det siste hun gjorde i sitt liv – før hun ble trillet tilbake til rommet sitt . For å dø…

Hun takket meg på rommet. Så altfor mye. Hun «beklaget» så mye at hun hadde vært til «bry». Hun fortalte meg at klemmen, og utepilsen, betydde alt for henne. Det ble vår hemmelighet at vi drakk av samme sugerør. Jeg var » på jobb», og bruk av alkohol hadde vært avskjedigelsesgrunn.. Noe hun hadde evnen til å le av. Det gjorde jeg også. Jeg hadde med glede mistet jobben min, om det stod på et par slurker av en pils med sugerør…

Vi skålte for LIVET. Det livet hun snart skulle forlate.

Det forble vår hemmelighet.

Hun døde noen timer etter utepilsen i sola – med glade minner om en klem, og smak av en halvliter..

Et siste ønske. Fra en døende – som var høyst levende… 

Denne sterke artikkelen er sendt inn til Sosialnytt og skrevet av folkene bak Facebooksiden «Omsorg for døende» Besøk og lik gjerne siden deres for mer rundt dette temaet. Og del denne artikkelen videre, det er nok mange som kan relatere seg til dette. 

Del
X
LinkedIn
Pin
Reddit

Solsialnytt har siden 2014 gitt deg de mest engasjerende historiene i Norge. Hovedfokuset vårt er å gi deg positive historier. 

@Erte Media AS

Redaksjon

Ansvarlig redaktør:

Eivind Skår Ertesvåg

 

Kontakt Sosialnytt:

kontakt@sosialnytt.com