ADHD er en diagnose mange har hørt om – men langt færre forstår fullt ut.
For selv om mange forbinder ADHD med uro, energi og barn som «aldri sitter stille», er virkeligheten langt mer sammensatt.
Ifølge eksperter finnes det en rekke myter som fortsatt lever i beste velgående.
LES OGSÅ: Nadia (21) beskriver ADHD – «For å overleve har vi skapt vår egen måte å være og reagere på»
– Mange har det på innsiden
En av de største misforståelsene er at ADHD alltid er synlig.
Men slik er det ikke, forklarer atferdsterapeut Johanna Goa:
– Veldig mange har det på innsiden, sier hun til TV 4.
Det betyr at mange – spesielt jenter – kan slite med ADHD uten at det nødvendigvis synes for andre.
Ikke mer energi – men feil fordelt
En annen vanlig myte er at personer med ADHD har mer energi enn andre.
Ifølge eksperten stemmer ikke det.
– De har heller veldig vanskelig for å fordele energien sin jevnt gjennom dagen, og den kommer ofte i store porsjoner.
Dette kan føre til at de går fra å ha mye energi til å bli helt utslitte på kort tid – noe som kan være krevende både for dem selv og omgivelsene.
Eksploderer når de kommer hjem
Mange barn med ADHD klarer faktisk å holde det sammen gjennom en hel skoledag.
Men når de kommer hjem, kan det «smelle».
– Det er veldig vanlig, spesielt hos jenter.
Goa forklarer det som en slags opphopning av inntrykk og følelser gjennom dagen – som til slutt må ut.
Dette er viktig kunnskap for både foreldre og lærere, slik at man bedre kan forstå reaksjonene.
Handler ikke om dårlig konsentrasjon
En annen utbredt misforståelse er at personer med ADHD ikke klarer å konsentrere seg.
Men det er ikke så enkelt.
Mange kan konsentrere seg svært godt – men sliter med å styre hva de retter oppmerksomheten mot.
Hvis noe føles spennende eller interessant, kan fokuset være knivskarpt.
Har ingenting med oppdragelse å gjøre
Eksperten er også tydelig på én ting:
ADHD er medfødt – og har ingenting med oppdragelse å gjøre.
Samtidig kan det bli ekstra komplisert dersom ADHD opptrer sammen med andre diagnoser, som autisme.
Da kan behovet for stimulering krasje med behovet for ro – noe som gjør hverdagen enda mer krevende.
