Du kjenner sikkert begrepet om å bo i et dukkehus? Vel, hjemme hos familien Dressel i den lille byen Cross Hill i South Carolina, USA, gir dette uttrykket så absolutt mening.
Ekteparet Madeline og Malachi Dressel lever nemlig i et – bokstavelig talt.
Ikke sånn å forstå at de bor trangt på noen måte. Neida, de har plass nok, og det må de ha, for deres store lidenskap er nemlig å samle på dukker. Og helst av den livaktige sorten.
Det hele begynte med at de anskaffet en dukke ved navn Sandy. En flott gutt i tilnærmet naturlig størrelse. Ekteparet ble så glade for denne dukken, at ikke lenge etterpå hadde de huset fullt. Noe Instagramkontoen deres bærer tydelig preg av.
Madeline og Malachi har kjent hverandre hele livet, og lekte mye sammen som barn. At de senere i livet skulle komme til å gifte seg og dele lidenskapen for nettopp dukker hadde de ikke forestilt seg.
Men etterhvert utviklet det nære vennskapet seg til kjærlighet, og i 2015 giftet de seg.
I et intervju i den lokale tv-stasjonen Barcroft TV forteller ekteparet om deres store pasjon for dukker, og om hvordan det blir oppfattet i vennekretsen og miljøet rundt dem som ellers.
For selv om ekteparet samler på stort sett det de kommer over av dukker, foretrekker de dukker av den typen som er i naturlig størrelse. De har dukker fra 1950 tallet og frem til i dag, pluss et stort antall antikke dukker.
Madeline forteller i intervjuet at hun alltid har elsket dukker, men Malachi må innrømme han nok heller lekte med biler og verktøy som barn. Interessen for dukker fikk han først da han flyttet sammen med Madeline.
Hvilket han nok ble nødt til, for i dag har paret mer enn 30 dukker i barnestørrelse, flere av dem av typen Playpal som ble produsert på 1960-tallet, nettopp i barnestørrelse slik at barna som fikk dem kunne kle dem opp i sitt eget tøy.
Paret tilbringer mye tid med å lete etter dukker de kan kjøpe, og de kjøper gjerne dukker som trenger å restaureres, dersom de får den rette følelsen for dem. Så hobbyen dekker over mye mer enn bare å ha dukkene stående hjemme til pynt.
Dessuten gir det dem mange unike dukker man ellers ikke vil kunne få tak i lenger.
En av grunnene oppgir ekteparet er at man ikke får samme kvalitet som de eldre dukkene lenger, og det er spesielt morsom å komme over dukker det kanskje bare finnes den ene av. Tidligere fantes det rene dukkefabrikker, hvor flere av dukkene kun kom i noen få eksemplarer, slik at barn skulle kunne ha sine helt egne lekekamerater.
Selv om ekteparet Dressel kjøper mange av dukkene sine billig, legger de ikke skjul på det kan tidvis være en forholdsvis dyr affære å restaurere dem. De har brukt tusenvis av dollar på å sette dukkene tilbake i original stand, og brukt mye tid på å finne tilbake til det tidsriktige tøyet de er «født» med.
Dessuten er det ikke bare å lime sammen dukkene dersom de er i stykker, for materialene som ble brukt for 50-60 år siden er annerledes enn i dag, og det kan være vanskelig å få tak i reservedeler som for eksempel strikker og andre ting som kan mangle.
Kanskje må håret vaskes eller skiftes, strikkene som holder dem sammen strammes, eller de har andre skader som må repareres.
Hvilket har gjort at ekteparet har utviklet spesielle forhold til hver enkelt dukke de har, og alle har selvfølgelig navn. Enten gitt av produsenten som har laget dem, eller de har funnet på noe passende selv.
Det er ikke bare dukker som opptar Madeline og Malachi Dressel, de har interesse for stort sett alt som er vintage, og det var først for noen få år siden de fant sin første store dukke i en gjenbruksbutikk.
Selv om begge er svært glade i alle dukkene sine, legger de ikke skjul på at de også har hver sine favoritter. Både Madeline og Malachi har også dukker de anser som sine, selv om de er like glade i dem alle sammen.
På de sosiale medier fremstår familien Dressel som en hvilken som helst familie. De legger ut bilder fra hendelser i hverdagen, og Instagramprofilen deres har over 12.000 følgere. Som kan følge dem i stort og smått i hverdagen.
Eneste forskjellen er at i stedet for bilder av barna, viser de bilder av dukkene sine.
Det kan være alt fra piknik i skogen til utflukter, fødselsdagsfester, julefeiring, ja, stort sett alt en familie gjør.
Opprinnelig startet det som en slags parodi på alle de vellykkete familiebildene på Instagram, hvor ekteparet arrangerte situasjoner med dukkene som etterlignet andres familiebilder.
Men etterhvert syntes de det var en artig ting å gjøre, og da de nesten utelukkende fikk positive tilbakemeldinger på det, valgte de å fortsette.
At de selv ikke har barn har ingenting med dukkene å gjøre, og ekteparet Dressel ser ikke bort fra de kommer til å få det på et tidspunkt. Men inntil videre nøyer de seg med dukker, og understreker at dukkene på ingen måte er en erstatning for ikke å ha barn, neida, det er det de har kjæledyr til forteller de.
Selv om enkelte synes det er litt uhyggelig det de driver med, har ekteparet ingen betenkeligheter med det, og bedyrer de overhodet ikke har tenkt å slutte med dukkene sine. De synes det bare er morsomt, og så lenge interessen er der fortsetter de.
Dessuten ser de på aktivitetene med dukkene sine som morsomme, og de får oppleve en hel masse ting, akkurat som barnefamilier. Rent bortsett fra at de kan legge vekk dukkene når det passer dem og gjøre helt andre ting. Uten å måtte bekymre seg for hverken tid eller barnevakt.
På flere av bildene ser vi dem sysle med hverdagslige ting som for eksempel å lage mat, bake kake, eller bli med på kjøretur med «pappa».
De kan også finne på å dra på den lokale lekeplassen, til stor glede for både dem og de andre barna som leker der.
Er de ikke ute og finner på ting, er det mye man kan gjøre innendørs. Skli i trappen er en yndet aktivitet hvis det regner, og som man kan se av bildene deltar også ekteparets kjæledyr mer enn gjerne i moroa.
Mange av de som kommenterer på Instagram tror også at dukkene er levende, og skryter av hvor flinke foreldre Dressel er, som lar «barna» sine delta på så mange spennende aktiviteter. Flere av bildene er likt over 1000 ganger, og mange av dem deles videre på andre profiler.
Også på Facebook er bildene populære, og mange synes de gjør et godt arbeide med å restaurere de unike dukkene de har skaffet seg. Det kommenteres også hvor viktig det er å ta vare på den historien disse dukkene tross alt representerer.
Madeline og Malachi forteller at de har mye moro med dukkene, og at det å stille dem opp for fotografering er deres måte å uttrykke kreativitet på.
På spørsmål om dukkene er en slags erstatning for virkelige barn benekter ekteparet dette. De mener at dukkene tross alt bare er dukker, men er klar over at andre med samme interesse ser det annerledes.
Men moroa stanser ikke ved hverken Instagram eller Facebook, neida, står man på ekteparets julekortliste, kan man forvente å få en julehilsen med en eller flere dukker på. Noe som settes stor pris på.
Det skal likevel ikke stikkes under en stol at noen få reagerer negativt på ekteparets lidenskap, og mener det er sykelig det de holder på med. Men det bryr de seg ikke noe om, og mener de som har noe negativt å si ikke ser den store sammenhengen.
Merkelig nok er det kun Madeline som mottar disse negative meldingene, Malachi ingen.
Men straks Madeline får forklart hva hobbyen går ut på, og hvorfor de gjør som de gjør, møter de bare forståelse, og folk synes bare det hele er morsomt. Selv om utgangspunktet var at de syntes det var litt «creepy» og en snål ting å gjøre.
Med den entusiasmen Madeline og Malachi viser, er det naturlig at andre med samme interesse har kontaktet dem. Hvilket har medført flere gode bekjentskaper innen miljøet, og de blir ofte invitert over til andre, blant annet for å drikke te sammen med dukkene deres.
Blant vennene er lidenskapen mottatt med blandet respons. Noen bryr seg ikke, mens andre igjen synes det bare er artig.
En av vennene, Michael, deler ikke hobbyen deres, og visste ingenting om den før han tilfeldigvis kom på besøk og oppdaget huset var tilnærmet fullt av dukker.
Han syntes det hele var litt overvelmende, men synes likevel det er en fin ting å drive med. Det skader jo ingen, og enhver må få ha den hobbyen de vil. Selv om han stusset litt i begynnelsen.
Michael forteller til Barcroft TV at da han fikk vennet seg til tanken, er det noe av det kuleste han har sett. Så mange livaktige dukker, og ikke minst når han vet hvor mye arbeid som ligger bak hver enkelt restaurering.
Han forteller videre at ekteparet alltid har vært gode venner av ham, den underlige hobbyen til tross.
Madeline og Malachi derimot, har ingen betenkeligheter med det de driver med, og det er også derfor de har valgt å dele det på de sosiale medier. Så får folk synes hva de vil, mener de.
Det dreier seg jo om betraktelig mer enn bare det å vise dem frem. De har et rom fullt av dukker som enten venter på å bli restaurert, eller er midt i gang med det, men det viser de ikke frem på de sosiale medier.
Det er ikke bare dukkene som opptar ekteparet Dressel, vel, på en måte, for Madeline har en annen Instagramkonto. Forbeholdt Barbiedukker. Men der er det ikke bare oppstilte bilder som gjelder, for ettersom Madeline reiser mye i jobben, tar hun reisebilder av Barbiedukkene sine, både fra USA og resten av verden.
Så alt i alt kan man vel konkludere med at ekteparet Dressel stort sett er som alle andre ektepar, bare med en litt annerledes hobby. Hva synes du? Er dette en morsom ting å gjøre, eller synes du det er en anelse sprøtt?