Eivind Skår Ertesvåg 
For Else har forholdet til de voksne barna hennes gradvis forandret seg – og ikke til det bedre. I et åpent brev forteller hun om en sår hverdag, der kjærlighet og omsorg er blitt byttet ut med overføringer på Vipps og hjelpeløs venting.
– Når jeg en sjelden gang trenger hjelp fra mine to barn, har de aldri tid. Men de har alltid tid til å stikke innom – hvis de skal låne penger, skriver Else.
– Større summer hver gang
Det handler ikke om småbeløp. Ifølge Else har det blitt snakk om stadig større lån – og stadig mindre omtanke tilbake. Hun understreker at hun selv ikke mangler noe økonomisk, men at det begynner å gjøre vondt på en helt annen måte.
– Jeg føler meg utnyttet, og det er ikke store tjenester jeg ber om. Kanskje å sette opp en TV eller kjøre et lass med søppel. Jeg har ikke lappen selv.
– Bør det virkelig være slik?
Etter å ha luftet tankene med en god venninne, fikk hun et klart råd: Smekk pengekassen igjen. Det er først da du vil se hva som egentlig betyr noe. Men Else føler ikke det er riktig å måtte «teste» sine egne barn.
– Jeg synes bare det er trist. Det burde ikke være slik. Jeg er ikke ute etter å skape drama, jeg vil bare føle at jeg betyr noe – ikke bare når det trengs penger.
Noen ganger har hun måttet hyre eksterne tjenester for å få hverdagen til å gå rundt. Likevel sitter hun igjen med en vond følelse: Burde ikke barna stille opp litt oftere?
Ekspertens råd: Skriv et brev
Rådgiver Anne-Marie Østersø fra danske Ude og hjemme er tydelig i sitt svar:
– Jeg er helt enig med venninnen din. Du skal ikke føle deg utnyttet av dine egne barn. Ingen skal måtte leve slik.
Hun anbefaler Else å skrive et ærlig og sårbart brev til barna sine, hvor hun forteller hvordan hun egentlig har det.
– Fortell dem at du blir lei deg over at de ikke tar seg tid når du trenger hjelp, og at du føler deg oversett og utnyttet. Gi dem muligheten til å forstå, og kanskje svare.
En påminnelse til oss alle
Saken om Else treffer mange – for hun er langt fra alene. Rundt om i landet sitter det mange foreldre som lengter etter mer enn et høflig «takk for lånet».
Kanskje er det på tide at vi som barn spør oss selv: Når var sist vi ringte for å spørre om noe annet enn penger eller praktiske ting?
Kjærlighet og respekt går begge veier – og begynner med noe så enkelt som å være der. Ikke bare når det passer oss.
