«I løpet av livene våre kan vi bli velsignet med spirituelle opplevelser. Noen av dem er veldig private, andre ment for å deles.»
Slik starter Lloyd Glenn historien han skrev i 1994. Han kalte historien «free the birdies» og den omhandlet ulykken som skjedde med sønnen Brian 22 juli 1993. Det skriver Snopes.
Nedenfor kan du lese den rørende historien som har gjort sterkt inntrykk på tusenvis av mennesker.
«Forrige sommer fikk jeg og min familie en spirituell opplevelse som har gjort et evig dypt inntrykk på oss, et inntrykk vi er nødt til å dele. Det er et budskap om kjærlighet. Et budskap om å sette ting i perspektiv.
Jeg håper at denne historien gjør et inntrykk på deg slik som lille Brian, som denne historien handler om, gjorde inntrykk på oss en sommerdag i fjor.
Den 22 juli var jeg på vei til Washington DC, jeg var på reise med jobben. Alt var som normalt, helt til vi landet i Denver for å skifte fly. Da jeg plukket ned sakene mine fra bagasjehyllen, hørte jeg et opprop over høyttaleranlegget. Mr. Lloyd Glenn ble bedt om å melde seg i informasjonsskranken. Jeg tenkte ikke videre over det før jeg nærmet meg utgangsdøren til flyet. Jeg hørte en av kabinpersonellet spørre alle menn om de var Mr. Glenn. På dette tidspunktet gikk det opp for meg at noe var veldig gale. Jeg kjente et stikk i hjertet.
Da jeg kom ut av flyet kom det en ung mann mot meg. Han sa, «Mr. Glenn, det har skjedd en ulykke hjemme hos deg. Jeg vet ikke hva ulykken handler om, eller hvem som er involvert, men jeg vil sette deg i kontakt med sykehuset med en gang.»
Hjertet mitt dundret, men viljen til å forholde meg rolig var sterk. Jeg fulgte etter den fremmede mannen til skranken. Han ga meg en telefon som allerede hadde ringt opp sykehuset. Jeg fikk da vite at min tre år gamle sønn hadde blitt fanget under vår automatiske garasjedør i flere minutter og da konen min fant han, var han død.
Hjerte- lungeredning hadde blitt utført av en nabo, som er lege, og helsepersonell hadde holdt frem behandlingen i ambulansen mens Brian ble fraktet til sykehuset. I løpet av samtalen min med sykehuset hadde Brian blitt gjenopplivet, de trodde han ville overleve. Men de visste ikke hvor mye skade som var skjedd med hjernen eller hjertet. De forklarte at garasjeporten hadde lukket seg over guttens lille bryst, rett over hjertet. Flere ben var knust.
Flyturen hjem føltes som en evighet. Jeg kom frem til sykehuset seks timer etter at garasjeporten hadde kvestet gutten min. Da jeg gikk inn på intensivavdelingen var det ingenting som kunne forberedt meg på hvordan det var å se min lille sønn ligge der i en stor seng med slanger og skjermer overalt.
Han var tilkoblet en respirator. Jeg stirret på konen min som prøvde i gi meg et lite smil tilbake. Alt virket bare som en forferdelig drøm. Jeg ble oppdatert på alle detaljer og gitt en varsom prognose. Brian ville overleve, og de første testene viste at hjertet hans hadde klart seg bra – to mirakler. Men bare tid ville kunne vise om hjernen hadde tatt noe skade.
I løpet av det som føltes som endeløse timer, forhold min kone seg rolig. Hun følte at dette ville gå bra. Jeg fant trøst i hennes ord og sterke tro. Hele den natten og neste dag forble Brian bevisstløs. Det virker som en evighet siden jeg hadde avbrutt jobbreisen dagen i forveien. Endelig. Klokken tolv om formiddagen våknet sønnen vår, han fikk bevisstheten tilbake og sa de mest nydelige ordene jeg noensinne har hørt. Han sa, «pappa, hold rundt meg,» mens han strakk de små armene mot meg.
I løpet av den neste dagen var prognosene hans uvirkelige. Han hadde sannsynligvis ikke fått noen neurologiske eller psykiske skader av ulykken. Og den mirakuløse historien spredte seg fort på sykehuset. Du kan ikke forestille deg vår takknemlighet og glede.
Da vi fikk Brian med oss hjem hadde vi en helt unik følelse. Jeg tror bare de som har stirret døden i hvitøyet kan forstå hva jeg snakker om. I dagene som fulgte var det en helt spesiell stemning i huset. Våre to eldre barn var mye nærmere sin lillebror. Min kone og jeg var mye nærmere hverandre, vi var alle en svært tett familie. Livet fortsatte i et mindre stressende tempo. Vi følte oss så velsignet. Full av takknemlighet.
Nesten en måned etter ulykken; Brian våkner fra sin ettermiddagslur og sier, «Sitt deg ned mamma. Jeg har noe å fortelle deg.» På dette stadiet av livet pratet Brian i korte setninger. Så at han nå sa en såpass lang setning overrasket min kone. Hun satt seg ned på sengekanten og han begynte å fortelle sin bemerkelsesverdige historie.
«Husker du da jeg satt fast under garasjeporten? Det var så tungt og gjorde skikkelig vondt. Jeg ropte på deg, men du kunne ikke høre meg. Jeg begynte å gråte, men det gjorde for vondt til å fortsette. Det var da fuglene kom.
«Fuglene?» Min kone så ut som et spørsmåltegn.
«Ja. Fuglene lagde en svusjelyd og flydde inn i garasjen. De passet på meg.»
«Gjorde de?»
«Ja. En av fuglene flydde for å hente deg. Hun fortalte deg at jeg satt fast under porten.»
En søt følelse fylte rommet. Min kone visste at en treåring ikke har noen kjennskap til døden og ånder, så han omtalte de som hadde hjulpet han som fugler, fordi de var oppe i luften slik som fugler er når de flyr.
«Hvordan så disse fuglene ut?» spurte min kone.
«De var så vakre. De var helt hvite. Noen av de var både grønn og hvit, mens de andre bare hvit.
«Sa de noe til deg?»
«Ja. De fortalte meg at babyen ville klare seg.»
«Babyen?» spurte min kone forvirret.
Og Brian svarte, «Babyen som lå på garasjegulvet. Du kom ut og åpnet garasjeporten og løp bort til babyen. Du sa til babyen at han måtte bli værende og ikke dra.»
Min kone besvimte nesten når hun hørte dette, for hun hadde da vitterlig satt på kne ved Brians kropp. Hun hadde sett det knuste brystet, visste at han allerede var død. Hun hadde hvisket stille, «Ikke forlat oss Brian, vær så snill. Bli værende her.»
Da hun hørte Brian fortelle de samme ordene som hun selv hadde sagt innså hun at sjelen hadde forlatt kroppen hans og sett ned fra oven på sin lille livløse form. «Hva skjedde så?» spurte hun.
«Vi dro på en tur. Lang, langt borte.»
Han ble irritert fordi han forsøke å fortelle noe som han ikke hadde ord til. Konen min prøvde å roe og trøste han, lot han få vite at det var okay. Han ville fortelle noe som tydeligvis var veldig viktig for han, men å finne ordene var vanskelig.
«Vi flydde så raskt opp i luften. De er så fine mamma. Og det er mange mange fugler der.»
Min kone var målløs.
Brian fortsatte å fortelle henne at fuglene hadde sagt til han at han måtte dra tilbake å fortelle alle om fuglene. Han sa at de bragte han tilbake til huset og at den store brannbilen og sykebilen da var der.
Historien fortsatte i over en time. Brian lærte oss at fuglene alltid er med oss, men vi kan ikke se de fordi vi ser med øynene og vi kan ikke høre de fordi vi hører med ørene. Men de er alltid der, du kan bare se de her (han holdt hånden over hjertet sitt). De hvisker ting til oss som skal hjelpe oss med å gjøre det som er riktig. Brian fortsatte, «Det finnes en plan for meg mamma. Det er en plan for deg. En plan for pappa. Det er en plan for alle. Vi må alle leve så godt vi kan og holde løftene våre. Fuglene hjelper oss med å gjøre det, fordi de elsker oss.»
I løpet av de neste ukene fortalte Brian historien om og om igjen. Historien endret seg aldri. Alltid helt lik. Detaljene var nøyaktig de samme. Det slutter aldri å fascinere oss hvordan han kunne fortelle så langt over sine evner når han pratet om fuglene.
Hvor enn han gikk fortalte han om fuglene. Både til kjente og fremmede. Overraskende nok var det aldri noen som så rart på han når han gjorde dette.
Tvert imot. De fikk alltid et mykere blikk og smilte. Unødvendig å si, men vi har aldri vært de samme etter denne dagen.
Gårsdagen er historie – Morgendagen er fremtiden – Dagen i dag er livet!»