Linda Mentora Nordskog 
Tenk om skolen var et synonym med glede, og barna gledet seg til den lykken det var å bli sett og respektert for at de er fullkomne og gode nok mennesker. Hver enkelt elev var rett og slett nok i seg selv. Hva om det var frihet og spenning nok til å utvikle seg og vokse slik at de realiserer sine unike evner og muligheter.
Hva om vi tettet forventningsgapet mellom lærere og elever, slik at de kunne få kontakt, kommunisere og forstå hverandre med hva som var behovet og motivasjonen?
Hva om det ble så sterk tillit av dette, at de kunne gå videre til fasen med forpliktelse, der barna kunne erkjenne at det ble forventet mye av dem. Slik kunne den indre motivasjonen bli aktivert. Læreren ville møtt eleven med fokus, der den er og som samarbeidspartnere og likeverdige. Jeg vet det sikkert vil trigge mange, og nettopp derfor vil det gi effekt.
Jeg tror skoledagene med fordel kan bli mer åpne, lekne og frie, gjerne med en innledning av dagen som utføres av en av elevene (!). Tenk om det var en stille-time, gjerne fulgt av en meditasjon eller lignende awareness øvelse der barnet var i kontakt med seg selv på en god måte. Videre kunne læreren vært mer coach enn belærende, og hatt en ukentlig samtale med eleven(!). Lærer-coachene skulle bli enda viktigere enn dagens lærere, da de skulle jobbe ressursorientert og følge utviklingen som en prosess. Det ville bli nødvendig med avlæring av gamle tankesett og metoder. Disse lærer-coachene kunne vippe eleven på stolen, uten å velte verken elev eller stol. De skulle stimulere, støtte, utfordre, oppmuntre, veilede og hjelpe videre om eleven stod fast. Dette ville innebære at barna fikk blomstre i sin takt, og «go with the flow» med nysgjerrighet, glede, energi, ro og spenning.
Har eleven forutsetninger for å lykkes?
Hva om vi aldri så på eleven som om den rommet et problem, diagnose eller feil. I stedet aksepterte vi fenomenet og bidro der det var energi, ro og engasjement(!). Ved kreativ tilpasning kan det organisere seg mye større vekst enn om vi presser barnet inn i noe som noen voksne byråkrater, pedagoger eller kommersielle lærebokforfattere har bestemt.
I dag er det i praksis kunstige begrensninger og press som gjør det umulig å lykkes fullt ut. Det vil si at det koster dyrt for livskvalitet og helse om en lykkes med å komme gjennom det pensumet som er bestemt, og det meste av pensumet får vi faktisk ikke bruk for. Det er ikke innholdet i seg selv som er viktigst nå og fremover, men evnen til å søke informasjonen, forstå den og sette den sammen slik at en kan utrette et nødvendig og meningsfullt arbeid. Det er i fremtiden noen nye evner som blir relevante, som å tilpasse seg og kunne skifte yrke flere ganger i livet – og mye mer.
Førsteklassingene tror de skal fortsette barndommens eventyr av frihet og glede. Dette er helt klart en løgn vi serverer når de fullfører siste barnehageår. Snart forstår de at de skal sitte innestengt i et klasserom dobbelt så lenge som de har levd, før de får muligheten til å lære noe om de som de interesserer seg for.
På samme måte som at en kriminell blir fengslet og satt i en mer eller mindre streng institusjon, sier loven at alle barn og ungdommer skal gå på skolen som har en del fellestrekk som rigid institusjon. Det er interessant at fenomenet mobbing er svært utbredt i såkalte totale institusjoner, enten det er skole, fengsel eller gamlehjem. I barneflokker som lekte og lærte på tvers av alder og alt, så var ikke mobbing utbredt, og en kan forestille seg at det er noe med hele situasjonen med rigiditet og institusjonalisering som bringer frem dette svært lite vennlige i mennesket.
Det er visse kriterier som definerer slike totale institusjoner, nemlig at alle er på samme sted under samme myndighet. Alle aktiviteter utføres sammen. Alle må gjøre det samme.
Det er en frykt for om noen får en fordel eller ulempe, så alt må være likt. Lærere, foreldre og enkelte politikere bekymrer seg over både de som kommer fra ressurssterke hjem og såkalt ressurssvake hjem, da det helst skal være like forutsetninger selv om det alltid vil være en forskjell. Dette er et eksempel på at en ikke aksepterer de faktiske forhold. Både enkeltindivider er ulike, vokser i ulik takt på ulike områder og det er selvsagt ulike ressurser og fokus i familier.
Alle mennesker har ulike forutsetninger og behov, og er i bevegelse og konstant endring. Det som ble målt i går, er i dag utviklet videre. Forhåpentligvis, men lite trolig, er læren om forventninger i psykologi håndhevet i riktig retning. Forskning viser at det har stor effekt hvilken forventning lærere har til elevene. Om disse er lave vil resultatene bli deretter. Om lærere forventer gode resultater vil dette gjenspeiles. Det er viktig at en ser på mennesker som levende liv i et fenomenologisk og eksistensialistisk perspektiv, og ikke i et årsak-virkning-paradigme, der disse livene skal løses, analyseres og vurderes. Dersom en vurderer noe, vil det automatisk bli kritisk, og det kommer ikke noe godt ut av vurdering av elever.
Aktivitetene i dagens skole er godt planlagt på en timeplan, fordelt i perioder med kunstige avbrudd. Dersom skolebarn er i ferd med å forstå noe, lære noe eller like noe, så ringer det ut til friminutt i denne kunstig regulerte skoleverdenen. Avbruddene kan være som terror, og for barna eller ungdommene som ikke har venner eller blir mobbet er det en krise der de blir tvunget ut i skolegården. Dette reglementet er mer for systemet i seg selv enn for noen andre.
I skolen er det reglement, regler, struktur og straffer dersom en ikke følger det. En blir vurdert, analysert og bestemt over. En er ikke fri på skolen, for en er tvunget og maktesløs. Det er mulig å komme seg gjennom dette, og noen klarer det, men ingen kommer gjennom det uten å bli traumatisert i en viss grad. Noen kommer ut som sterkt perfeksjonistiske og det er sammenbrudd og prestasjon om hverandre i deres liv. Andre kommer ut som mindreverdige, usikre og redde, med brudd på tilliten både innover og utover. En del sliter med en kombinasjon. Det er så mange symptomer på et system som trenger justeringer og en optimalisering, at det er bare tid og sted som gjelder. Nå er nå!
Joda, det er håp om en løsner på slipsknuten og bygger det hele opp fra bunnen med utgangspunkt i barns behov for lek, frihet og den gleden det er i å utforske verden som noe spennende og levende. Det er mye som kan læres ute i naturen gjennom å utfolde seg der, samt sammen med grupper på tvers av alder og alt.
Det er unødvendig at en fast institusjon som skolen skal belaste elevene, når formålet er å bygge opp de ferske generasjonene. Det brukes så mye ressurser på skole at en like gjerne kan skape gode arbeidsplasser for både lærere og elever.
Det kan gjøres på en annen måte der det er lite mobbing, mye læring og større frihet. Ferdigheter som både evne til å jobbe selvstendig og det å samarbeide kan forsterkes.
For alle elever og lærere er både gode nok, sterke nok og flinke nok. Alle er unike og fullkomne, og de blomstrer når de får følge sine egne takter. Alle har frø i seg med sterk drivkraft mot det som er viktig og interessant.
Hva om vi satset på en total omlegging av vårt psykologiske og pedagogiske system innen alt som har å gjøre med menneskets eksistens. Særlig vektlagt skole, helse og organisasjoner som skal være samfunnsnyttige.
Det er urealistisk sier sikkert noen som har gitt opp, og overlever ved å feie under teppet. Disse som er negative og bare bremser nyskaping er stresset og redde. La de modige få tre frem og fortelle hva som er viktig og gir effekt.
Det er egentlig sjokkerende hvor raskt ting kan snu når en bare trenger å tenke tillit, støtte og møte hverandre med raushet og godhet.
Dette handler om fremtiden og vår aktuelle eksistens. Vår natur er vennlig dypest sett, og særlig er vi fine mot de vi kan kjenne oss igjen i. Dessverre har vi en tendens til å forakte de som er annerledes og differensierer seg fra oss. La oss derfor bli bedre kjent på kryss og tvers av ulike arenaer, så vil vi oppdage flere likheter enn det motsatte. Mennesket er mest av alt noen paradoksale vesen. Vi er helt unike og sjeldne alle sammen, samtidig som vi har alt til felles dypest sett.
Det er lettere å lede etter et streng, strengere, strengest regime. Det er lett å snakke om hva du bør, må og skal. Problemet er ikke at dette gir indre motivasjon, mening eller lyst. Dette skaper motstand (!). Dette er ren fysikk, kjemi og biologi, og det er det både verden og vi mennesker består av. Så la oss følge naturlovene, bruke våre ressurser til å skape det beste som er mulig.
Livet som en systemisk aktør, fullstendig institusjonalisert, med rutiner og krav til høyt over hårfestet, er alt fra stillestående og meningsløst til ubeskrivelig brutalt, stygt og undertrykkende. Det er et rotterace på vei til et smertefullt tomrom, eller som at en er i en dyp bølgedal uten energi, der en stanger hodet i veggen. Dette kan føles som om en er i en labyrint der det ikke er noen utvei, som et fengsel der døren egentlig er åpen, men det lar seg ikke gjøre å komme noen vei uansett.
Dersom en voksen virkelig skulle lykkes totalt sett med alt i livet måtte det være fordi grunnlaget, altså fortiden, bestod av en frihet og glede over å leve, både på skolen og i fritiden som barn og ungdom.
Dessuten skulle vel foreldre, omsorgspersoner og de som jobbet med barna være gode eksempler på frie og lekne voksne.
Hva med fritiden? Er det noe tid til overs til å leke og utfordre grenser? Hva skjer forresten med barn som trår over grensene? Blir de møtt med støtte på at de er designet til fri og risikabel lek og utforsking? Eller blir de stoppet og skremt fra å gå ut av komfortsonen.
Med lek mener jeg den aktiviteten som skjer når barna selv må tenke ut reglene og leken. Det er når de får utfordret kreativiteten og brukt fantasien.
Burde barna ha lekser?
Hva om barna var ferdig med «jobben» når de kom hjem på ettermiddagen. Da hadde dagen inneholdt alt fra all-idrett, musikk, kunst og / eller andre fritidsinteresser de elsket, til arbeid med prosjekter som gjorde at de lærte seg språk, kommunikasjon, naturfag, historie, teknologi, IT, matematikk og det de valgte seg ut som noe de ville lære. Det er noen helt grunnleggende egenskaper som å lese og skrive, og det andre kan komme som en del av en naturlig skaper- og læretrang der de jobber med nysgjerrighet og naturlig drivkraft med noe de liker og finner mening i.
For hvordan står det egentlig til med skolen og elevene? Dessverre har barns indre motivasjon sunket til bunns. Barn og ungdom opplever at livet deres styres over av andre. De kjenner seg ikke frie, og det er et alvorlig problem i vår eksistens. Burhøns er vettskremt og bruker lang tid på å venne seg til friheten om det blir sluppet løs. De har blitt skadet i forhold til den naturen de er, men heldigvis er det utvikling og vekst. Tap kan bli vekst, og disse hønene kan bli veldig lykkelige i sin nye tilværelse. Slik kan vi mennesker også blomstre når vi får våre naturlige behov tilfredsstilt. Mange barn leker nesten ikke nå, og særlig ikke ute. Svært mange er nesten ikke ute, og når de er ute så er det på en institusjon, i en idrettshall, på et kjøpesenter eller ute i et asfaltert byrom.
Det er vel ute i naturen, eller i sivilisasjonens kaos, at barna kan skape noe nytt, oppdage, undersøke og få stilt sin nysgjerrighet. All forskning tyder nå på at vi blir stresset og syke av byrommet eller denne betongbelagte sivilasjonen, mens vi trenger mer frihet og mer natur.
Foreldrene blir workaholics og de jobber mer enn noensinne, samtidig som de passer mer på barna enn før. Det hjelper ikke en gang, da foreldre er mer bekymret enn før og de sliter med å leve lykkelige og balanserte liv. Hvordan kan de påvirke og forberede barna sine til å tåle dagens skole, når det er mye av det samme strenge regimet som utspiller seg på hjemmebane.
Jeg er spesielt interessert i skole og utdanning. Jeg har selv både gode og dårlige erfaringer fra skole og studietiden. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ville fortsette å lære og utvikle meg resten av livet, så jeg var heldig. Jeg elsker å lære, og det er noe helt annet som voksen når en kan velge ut hva en vil lese, når, hvor og hvordan en vil lære det. Jeg har stor respekt for alle som jobber i skolen, for det er en hard jobb. Jeg var så heldig å ha lærere som var høyt respekterte og hadde integritet. De hadde et enormt kunnskapsnivå. Det bekymrer meg at det er en del som blir lærere som et slags sistevalg etter at det ikke gikk så bra på skolen …Nå er det mye kompetanseheving i gang, men spørsmålet er om det er mulig å bruke kunnskapen i dagens skolesystem med kartleggingsprøver som måler både elever og lærere. Det er selve systemet som er modent for fornyelse, og det er behov for radikale endringer eller justeringer. Disse vil ha den effekten som virker godt, om vi bare kan enes om hva det er.
En lærers beskrivelse
Jeg hadde noen interessante opplevelser et år jeg tok to etterutdannelser det samme året. Disse utdanningene hadde helt ulike måter å lære på, og jeg opplevde å være helt utslitt etter den konvensjonelle skoledagen. Da jeg hadde hatt mye lengre dager med både studier, veiledning og kollokviegruppe på Norsk Gestaltinstitutt (Høyskole) var jeg imidlertid full av energi og engasjement.
Under er noen tanker fra en lærer som ærlig beskriver sin opplevelse:
Mine tanker
Den ene læreren etter den andre blir enten utbrent, sykmeldt eller tar den avgjørelsen om å bytte karriere helt. Dette har vært trenden i mange år og man snakker om at så mange som 30 % av de som er utdannet lærer har valgt å gå i en annen retning. Hvordan kan vi la dette pågå år etter år? Og hva er det som gjør at lærere velger å bytte yrke?
Jeg er lærer. Jeg ønsker å være lærer. Jeg valgte den utdannelsen fordi det var et kall. Klisje? Ja, det kan du si. Men for meg var det virkelig slik. Jeg VIL være lærer, jeg VIL jobbe med barn. Jeg VIL gjøre en forskjell. Likevel sitter jeg nå her i min stue, sykmeldt, med en samvittighet som kunne gnagd hull i den tykkeste mur. For bare et år siden var motivasjonen min helt på topp, misforstå meg rett, motivasjonen for å gjøre en forskjell i skolen og for elevene er der fortsatt, men nå skriker kroppen min stopp!
Jeg har gang på gang fått høre av både erfarne og nylig utdannede lærere at jeg må huske at realiteten er en annen enn det som læres på høgskolen. At når man kommer ut i arbeid må man nærmest glemme all den kunnskapen man har jobbet så hardt for i flere år, og våkne og gå inn i skolens og lærerens vante gang. Nemlig der lærebøkene er fasiten på hva som skal læres, når det skal læres og i hvilket tempo det skal læres. Det virker som at målet for skoleåret er at man skal rekke gjennom lærebøkene. At de klassene som klarer å bli ferdige med engangsbøkene fortest er de som gjør det best. Og at stille klasserom der elevene sitter rolig og jobber ved pultene er bevis på god og konsekvent klasseledelse. Det er nærmest en felles enighet om at lærebøkene, som tross alt er laget av kommersielle forlag, er den eneste riktige veien å gå.
Er jeg den eneste som reagerer på dette? For meg virker det som at lærere legger fra seg all den gode kunnskapen de har tilegnet flere år på å erverve, i det de trer inn i yrket. Og de velger i stedet fort å gå i fellen om å planlegge undervisningen etter hvilken side elevene har kommet til i matteboken. Og dermed tar de også ofte i bruk metoder som de vet er gale for å få gli på klassen og nærmest holde dem med jernhånd.
Hvor er kunnskapen vår blitt av? Kunnskapen om at alle elever er individer med ulike egenskaper, behov, forutsetninger, bagasje, ønsker og interesser? Kunnskapen om at vi mennesker er satt sammen på forskjellige måter og derfor også trenger å møtes på ulike måter. Hvordan kan vi fortsatt være igjen i det jeg mener er det gamle autoritære klasserommet der læreren er den som vet og kan alt best? Der læreren klager på elever og bryter ned selvfølelsen hos barn som ikke passer inn i deres klasserom og undervisningsmetoder. Der elever gang på gang får kjeft for at de har glemt å gjøre lekser, ikke sitter i ro, løper i gangene, glemmer å rekke opp hånden eller snakker med medelever når læreren holder sin såkalte undervisningsmonolog som det er meningen at noen skal lære noe av.
Det er sikkert mange der ute som ville blitt provosert av å lese det jeg skriver, som ville sagt at det slett ikke er slik det er i dagens skole. Og de personene har helt sikkert rett. Det er selvfølgelig mange lærere der ute i vårt lille land som er gode pedagoger og som brenner for å endre skolen og opplæringens dystre og repeterende mønster. Lærere som dag inn og dag ut jobber iherdig med å planlegge motiverende og lærerike undervisningsøkter der elevene får være aktive, utforske, diskutere og samarbeide i lag med medelever. Og det er flott! For det er ikke slik det bare bør være, men det er slik det SKAL være.
Jeg er stolt over de kollegaene mine i landets alle skoler som klarer å opprettholde et slikt tempo og et slikt brennende engasjement for å gi elevene sine best mulig utgangspunkt for livene deres der de er nå og dit de skal senere i livet. De lærerne som møter elevene der de er og for den de er. Men det er ikke nok. Det er ikke nok at noen fåtall lærere gjør jobben vi alle er ment og satt til å gjøre.
Misforstå meg rett. Jeg er ganske sikker på at alle lærere har vært der en gang. De har alle hatt en tanke og et ønske om å være en god lærer. De fleste har nok gått inn i yrket med en intensjon om å hjelpe og støtte elevene sine i sin faglige og sosiale utvikling. De har hatt et ønske om å gjøre en forskjell og hatt et ønske om å se og lytte til alle sine elever hver dag. Og det er ikke deres feil at de har feilet i jobben sin. Akkurat som det ikke er min feil at jeg har feilet i min.
Det er ikke rart at lærere ikke klarer å leve opp til forventningene og arbeidsoppgavene som settes av samfunnet, av politikerne, foresatte, elever og skoleeiere. Men det er trist at de ikke skal få lov til å leve opp til sine egne forventninger om hva de har lyst å utrette i yrket sitt.
I mange, spesielt private bedrifter får ansatte utlevert hjelpemidler som skal være til hjelp for å kunne utrette arbeidet man er satt til å gjøre på en bedre og mer effektiv måte. Det kan være alt fra noise-cancelling høretelefoner for ansatte som ikke klarer å fokusere i kontorlandskap, til lese- eller skrivehjelpemidler for ansatte med dysleksi. Disse godene har ikke lærere. Lærere må for det meste klare seg på egen hånd. Ja, det finnes spesialpedagoger og fagarbeidere i skolen, men de er i de aller fleste tilfeller knyttet opp mot enkeltelever som har diagnoser og dermed vedtak og rett på hjelp. Så sier du kanskje at lærere har kolleger og team de kan støtte seg til. Og det har du rett i. Problemet er at disse teamene ofte ikke fungerer. Det er ingen mal eller opplæring i hvordan lærere skal samarbeide slik som det ofte er i andre bedrifter.
Gode, dyktige og kunnskapsrike lærere forlater yrket i en stille demonstrasjon mot skoleverket og det politiske spillet som står bak. Politikerne snakker om tidlig innsats, om elever som skal ta ansvar for og være aktive i egen læring, de snakker om tverrfaglige temaer slik som folkehelse og livsmestring og dybdelæring har endelig fått et større fokus. Kjempeflott, spør du meg, men det hjelper ikke å utarbeide en ny, flott læreplan uten å sette inn de nødvendige tiltakene, eller la oss kalle de hjelpemidler.
I kommunen, der jeg er bosatt, kuttet de i år et høyt tosifret årsverk i skole- og oppvekstsektoren for å spare penger. Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine. Spare penger ved å kutte i en sektor som allerede er så sårbar. En sektor der sykefraværet blant ansatte allerede er skyhøyt og der du finner det mest dyrebare vi har i vårt samfunn, nemlig barna! Politikerne setter Norges fremtid, våre barn, på spill for at årsbudsjettet skal gå opp.
Jeg er lei av at politikerne kun tenker kortsiktig. Jeg er lei av at de ikke tenker lenger enn til neste valg og jeg er lei av at folket ikke tas på alvor. Psykisk uhelse er et større problem enn noensinne. Det er i dag utallige barn og unge med psykiske problemer. Barn ned i 6 års alderen som har skolevegring, angst og depresjoner og som trenger hjelp. Mange av disse tilfellene kunne helt sikkert vært unngått dersom lærere faktisk hadde hatt tid, ork og kunnskap til å hjelpe og fremfor alt se alle disse elevene. Tilfeller av skolevegring og depresjon blant barn og unge hadde helt sikkert også vært unngått dersom jaget og presset etter å hele tiden prestere hadde blitt minimert. Dersom elevene fikk vite at de er gode nok som de er, og at samfunnet trenger de akkurat for den de er.
(Læreren er anonym med hensyn til karriere og arbeidsmiljø)
Til slutt vil jeg gjøre oppmerksom på følgende. Det er helt vanlig at en lærer er alene med over 20 førsteklassinger. Det foregår også testing av førsteklassinger som er nærmere fem år blant de yngste. Dersom de ikke holder fokus gjennom den mange siders testen blir lærerne bekymret, og da blir foreldrene bekymret og det er svært sannsynlig at eleven blir en skoletaper fordi forventningene ikke er i balanse med hvor eleven faktisk er.
Det blir mye stress i skolen for eleven, lærere og alle involverte. Da er det ikke gøy mer, og med kortisol (stresshormon) strømmende gjennom kroppen vil ikke hjernecellene feste seg sammen som når en er i normalmodus, og det blir veldig vanskelig og konsentrere seg.
Stress gjør enhver ressurssterk lettere funksjonshemmet, og i skolen er det åpenbart kronisk stress som også medisineres og reguleres med ulike former for numming blant både elever og lærere. En er ikke i læringsmodus når en er bedøvet.
Jeg håper og tror at det blir en justering nå, slik at vi innser at det viktigste er at elevene liker seg på skolen, for da lærer de mer og da klarer de seg bedre når de blir voksne.
Pedagogisk hilsen,
Linda
Linda Nordskog
Linda Nordskog jobber for tiden som prosjektansvarlig for forskningsprosjektene «Ny behandling for livsstilssykdommer» og «Ny protokoll for relasjonsterapi». Hun har utviklet helse og livsstilskonseptet Bergen Helhetsklinikk As. Her er hun medeier og jobber som psykoterapeut og mental trener, der hun tilbyr hypnoterapi, gestaltterapi og mental trening. Via mentora tilbyr hun onlinekurs og verktøy for mer glede og livskvalitet. Hun har også skrevet boken «Slik vokser du – Bli deg selv», og utviklet onlinekursene «Mester i eget liv» og «Mot».