Enslig mor adopterte to barn med et års mellomrom. Så viste det seg de hadde noe til felles

Da Katie Page fra Colorado i USA ble skilt var hun fast bestemt på å  endre livet sitt. Hun var tidlig i 30-årene og følte hun trengte å gjøre noen drastiske valg for å komme videre. Hun solgte huset og skiftet jobb, men likevel følte hun det var noe som manglet i hverdagen. Hun ønsket seg barn.

Men som enslig kvinne følte hun det ikke bare er noe man går ut og skaffer seg sånn uten videre, men en epost fra den lokale pastoren endret alt. Kanskje hun kunne tenke seg å bli fosterhjem?

Katie likte ideen, og begynte å delta på kurs og møter for kommende fosterforeldre, skriver Daily Mail. Hun oppdaget at selv om hun hadde status som singel hadde hun like mye å bidra med som dem som var par.

Jo mer hun tenkte på muligheten, jo mer bestemt ble hun på at ja, det var dette hun ville.

I 2016 følte hun seg klar. Alt var tilrettelagt for at hun kunne ta et barn i foster – og en dag ringte telefonen. Det var en saksbehandler fra kommunen. De hadde et barn som trengte et fosterhjem – kunne hun tenke seg å forsøke?

Katie trengte ikke tenke seg om to ganger, men svarte umiddelbart ja og dro for å hente barnet.

Barnet skulle vise seg å være en fire dager gammel gutt som hadde blitt etterlatt på et lokalt sykehus i nærheten. Ingen visste hvem foreldrene var, eller hvor de var blitt av. De hadde bare forlatt den nyfødte sønnen og reist.

LES OGSÅ: Moren (15) måtte adoptere bort sønnen sin. Møttes for første gang etter 35 år

Siden gutten hverken hadde kjente foreldre eller noe navn valgte Katie å kalle ham Grayson, og de neste 11 månedene tok hun seg av ham, samtidig som saksbehandlerne hos kommunen etterforsket hvem den ukjente moren kunne være. Uten hell, og ettersom ingen svarte på hverken annonser eller andre etterlysninger – eller kom tilbake til sykehuset og spurte etter ham, begynte de så smått å snakke om muligheten for adopsjon.

Eneste sporet etter moren var hennes fornavn som hun hadde oppgitt på sykehuset, men da det var et svært vanlig navn var det alt for lite å gå på for å finne henne. Dessuten visste man ikke sikkert om det faktisk var hennes ekte navn hun hadde oppgitt.

Adopsjon

En del av Katie ble lettet, men samtidig visste hun at det plutselig en dag kunne komme noen som ville ha ham tilbake.

Det ble avholdt en offisiell høring, og da det stadig ikke kom noe henvendelser på Grayson bestemte dommeren at de biologiske foreldrene mistet alle rettigheter, og Katie kunne adoptere ham hvis hun ville. Og det ville hun.

Bare noen uker senere fikk Katie en ny henvendelse fra kommunens saksbehandler. Kunne hun tenke seg et barn til? Denne gangen var det en liten pike som var forlatt ved sykehuset.

Det kunne hun, og ikke lenge etterpå flyttet lille Hannah inn. I begynnelsen tenke ikke Katie så veldig mye over det, men så begynte noen detaljer å plage henne. Riktignok var Grayson av afro-amerikansk opprinnelse – det var ingen tvil om det – og Hannah hadde lys hudfarge og rødblondt hår. De lignet slett ikke hverandre overhodet.

Dog hadde begge fått oppgitt samme fornavn som mor, og Hannahs biologiske mor hadde sagt hun hadde født en gutt noe tidligere – på et tidspunkt som stemte overens med da Grayson ble født. Kunne de være søsken mon tro?

Denne gangen hadde sykehuset imidlertid mer informasjon om moren, og hun lot seg både spore opp og stilte seg villig til en samtale. Under et møte bekreftet hun at hun hadde født en gutt på det aktuelle tidspunktet, og at han var Hannahs halvbror.

Katie adopterte Hannah i desember 2018, og har nå to barn hun kaller sine egne. Og selv om de ved første øyekast ikke er spesielt like, er det likevel mye som viser at de er søsken. Deres sinn og flere trekk rent utseendemessig avslører dem.

Hvilken fantastisk mor Katie er, som velger å adoptere foreldreløse barn slik at de kan vokse opp i en familie hvor de får all den kjærlighet og omsorg de har fortjent. Del og lik artikkelen hvis du er enig.

I videoen nedenfor kan du se et nyhetsinnslag om den spesielle historien: 

LES OGSÅ: Sønnen vår var 18 da vi adopterte han – Men alle barn fortjener en «evig» familie