søndag, mai 16, 2021

Etter 20 år som lærer har Randi fått nok: – Det var ikke dette jeg utdannet meg til!

Mest lest nå

«Det er noe rart med yrket mitt. Jeg blir elsket og hatet, både av barn og voksne. De fleste liker meg, tror jeg, men noen misliker meg. Sterkt.»

Slik starter Facebook-innlegget til lærer Randi Tobiassen. Den siste uken har tusenvis av mennesker engasjert seg i det lengre innlegget hun skrev om en lærers hverdag.


Nedenfor kan du har vi gjengitt innlegget hennes som nå skaper stor debatt.

De fleste har meninger om meg

«De fleste har meninger om meg. Om jobben jeg gjør og ikke gjør. Om alt jeg kunne og burde gjort. Bedre. Omtrent som om jeg skulle sagt til en lege hvordan han burde sy sammen en pasient eller gitt tips til en advokat om hvordan hun burde gå frem for å vinne en sak. Typisk lærer!»

Noen ganger er det en fest

«Noen ganger er det en fest å være på jobb. Jeg er i flytsonen. Elevene mine jobber. De er ivrige. De leser. De leker, uten krangel. De lærer. Jeg går hjem med en god følelse. Lave skuldre. Ekstremt meningsfullt. Kanskje jeg til og med fikk en mail fra en fornøyd forelder! Den måtte leses høyt på arbeidsrommet. Det var i 2013. Alle var i sjokk. En hyggelig mail! Noe så uventet! Noe så rørende! Det var gøy!»

Andre dager, dundrer hodet..

«Andre dager går jeg til jobb med et hode som dundrer. Natta har vært fylt med tanker. Tanker på eleven som jeg er redd blir ertet. Tanker på eleven som jeg lurer på om har det bra hjemme. Tanker på eleven som jeg ikke får fulgt nok opp. Har jeg fått mail fra den litt skumle faren i løpet av morgentimene, mens jeg selv prøvde å stable egne barn ut døra?»

Som en gammel vaskefille

«Når skoledagen er ferdig, går jeg hjem som ei surtluktende, gammel vaskefille. Den typen som har ligget litt for lenge nedi vasken. Glemt. Litt gul i kantene og inntørket. Lunsjen ble fortært med PC-skjermen som min nærmeste kollega. Det ble for tett å dele den med noen fra en annen kohort og det var heller ikke tid. Mislykket. Ferdig. Uten humor og sleivete, gøye kommentarer. Så mye alvor. Jeg ble kanskje slått og sparket av en elev. Skuldrene er så høye at hendene dingler stramt i hoftehøyde. En mail fra ei sint mor måtte besvares. Jeg burde tenkt på at hennes barn må få lov til å ha marshmellows som «en av de fem» innen frukt og grønt på tur. Det er da en del av tilpasningen. Mitt barn liker ikke frukt. En far følte seg krenket på vegne av sønnen med glutenallergi. Han fikk ikke bolle som de andre da det var solfest, men glutenfrie muffins. Mitt barn skal ikke føle seg annerledes på grunn av en muffins! Mitt barn er helt unikt og må ha panoramautsikt i klasserommet. Helst i første rekke.»

Var det en millimeter?

«Lærere har vært gjennom et rimelig røft år. Det har vi vel alle. «Jeg har hatt det verre», tenker du. Ok, du troner sikkert høyere på pallen enn meg i den verdensomfattende reality-serien «Hvem har det verst?». Før påske var det mange lærere som var frynsete i kantene og lei. Lei av all usikkerheten. Lei av å sprite. Lei av å holde avstand. Lei av hele det usikre koronaprosjektet. Lei av å være blekksprut med åtte armer. Lei av å forkaste og legge nye planer som igjen måtte forkastes og fornyes. Lei av å være redd for å være den ene som sprer smitte, uten å vite det. Hele Fagfornyelsen måtte legges på is. Nå var det nok for mange.

Ei jente satt på fanget mitt i forrige uke. Hun satt der for å passe på at jeg ikke rømte da vi lekte en slags Politi og røver. «Strengt tatt ikke helt nødvendig», tenker du. «Enig!», tenker jeg. Men hun satt på fanget mitt og ansikter var ca. 20 cm fra mitt. «Hva tenker du om meteren nå?», sa jeg. «Meteren? Vi er jo i samme kohort!» Samme dag hjelper jeg noen med et mattestykke. Andre får et plaster. Det er få cm som skiller oss. Uten maske. Vi har om cm på skolen nå. Det passer bedre. Av og til er en centimeter nok. Eller var det en millimeter?»

Møter, møter, møter

«Skoledagene går. 28 elever skal følges opp. Noen lærere er alene om den jobben. Heldigvis ikke jeg. Individuelle opplæringsplaner skal skrives. Elevene skal kartlegges. Det skal iverksettes tiltak. En paragraf 9A-sak må følges opp. Kim trenger særskilt norskopplæring. Han må også testes. Trine kommer skitten på skolen. Det bør jeg skrive ned, men jeg glemte det visst. På tirsdag kommer PPT og observerer klassen. Så er det møte i etterkant. Foreldre må på banen! Mobilt team må inn. Så er det konferansetimer. Personalmøte. Plangruppemøte. Fagmøte. Trinnmøte. Kan du passe på at Nora spiser opp maten sin i lunsjen?»

30 elever

«Det er interessant at noen kan tenke at det er en god løsning at én lærer skal ha ansvar for opp mot 30 elever. Ja, kanskje en eller annen belest professor, uten bakkekontakt og litt for mange opprykk i anus, har funnet ut at det går fint. Kanskje det funket for 20-30 år siden, da vi hadde en smule makt og ingen turte å si læreren imot. Men det funker ikke sånn i dag. Jeg står ikke der og foreleser for 28 tente lys. «Jævla hore!», skriker en førsteklassing til meg! Da er det litt vanskelig for de andre 27 å holde fokus. «Så, så gutten min», sier mor da hun henter gutten. «Nå synes jeg heller vi skal gå hjem og spille litt.» «Sikkert noe med skyting», tenker jeg. Så fordomsfull.»

Misnøye i korridorene

«Jeg opplever misnøye i korridorene på skolen min. Ikke fordi ledelsen gjør en dårlig jobb eller fordi skolen vår er dårlig, men fordi det blir bedrevet rovdrift på lærerne på norske stor-skoler generelt. De færreste har lyst til å være kontaktlærere slik som det er nå på min skole. Men vi sier likevel ja. Noen må jo være det. Det oppleves som meningsfylt også! Vi blir det lille ekstra glad i elevene. Det lille ekstra engasjert. Det lille ekstra opp i lønn. Men når sier noen stopp og boikotter hele systemet? Hvor skal vi sutre og bli hørt, uten å bli møtt med utsagt som: «Det var dette du utdannet deg til! Det er sånn det er å være lærer!» Nei, det stemmer ikke! Kvaliteten på skolen er ikke god nok. Elevene får ikke nok tilrettelegging. Arbeidsdagen min er ikke god nok! Det var ikke dette jeg utdannet meg til!»

Jeg strekker ikke til

«Heldigvis fikk vi en oppmuntring fra ledelsen i «Oppvekst» før vi tok påskeferie. Fire Twistposer fordelt på 70 ansatte. Det er godt å bli satt pris på. Godt å få noe igjen for å ha presset seg litt ekstra gjennom et altfor langt år. 200 Twist delt på 70 er 2,86. 2,86 Twist til å sutte på utover våren. Et lite kort med «Tusen takk!» hadde vært nok.
Ja, det er vår og tankene lysner om kapp med dagene, men frosten sitter fortsatt litt i. Vi venter på enda lysere og varmere tider. Og hva med en maksgrense for antall elever vi kan ha ansvar for? Hva med å åpne pengesekken og gi oss noen ekstra hender i klasserommet? Det er på høy tid! Lærernes arbeidsoppgaver har endret seg i takt med samfunnet. Forventningene til oss er ikke som før. Beklager! Jeg strekker ikke til!»

Mottar stor støtte

Innlegget til Randi har tydeligvis truffet en nerve hos mange. Blant kommentarene som nå kommer til innlegget hennes er de aller fleste støttende.

Skjermdump Facebook

Selv sier Randi til NRK at mange kjenner på den samme frustrasjonen som henne selv, og at det var på tide å si i fra.

På spørsmål om hva som er hovedproblemet svarer hun:

– Det er større klasser og flere elever som trenger ekstra oppfølging. Det er krevende foreldre som vil ha spesialbehandling for barnet sitt. Det er møter, kartlegging, individuelle opplæringsplaner og tiltak som skal iverksettes, dokumenteres og følges opp. I tillegg skal jeg se hvert enkelt barn i klasserommet.

Få med deg alle sakene våre! Klikk liker for å følge oss på Facebook

NESTE ARTIKKEL
SCROLL NED

Siste nyheter