Fabian Stang har i mange år vært en av landets mest folkekjære politikere. Nå står den tidligere Oslo-ordføreren i en ny og vanskelig situasjon: Han har mistet jobben hos Söderberg & Partners.
Ifølge VG mener Stang at årsaken er hans egen åpenhet om psykisk helse. Den tidligere Høyre-politikeren har tidligere fortalt åpent om tunge perioder, depresjon og psykiske helseutfordringer – nettopp fordi han håper det kan hjelpe andre som kjenner seg alene.
Nå bruker han situasjonen til å løfte et større spørsmål: Hvor god plass er det egentlig i arbeidslivet for mennesker som ikke passer perfekt inn i malen?
Mener arbeidslivet må ha plass til flere
Til Nettavisen sier Stang at dette ikke bare handler om ham selv. Han mener arbeidsgivere må bli flinkere til å se ressursene i mennesker som har ulike utfordringer.
– Det er fortsatt viktig at vi minner arbeidsgivere på at ikke alle er hundre prosent perfekte, men det er veldig mange som vil ha en jobb allikevel.
Stang trekker frem mennesker som sliter psykisk, personer i rullestol, ordblinde og personer med autisme. Poenget hans er tydelig: Alle kan bidra med noe – dersom noen legger til rette.
Han beskriver også hvor mye det kan bety for mennesker å få være en del av arbeidslivet. Ikke bare for inntekten, men for følelsen av å være til nytte.
– Å være til nytte, å gå hjem etterpå og være fornøyd med å ha bidratt med noe. Det betyr veldig mye for mange.
På Sosialnytt har vi tidligere skrevet om hvordan Fabian Stang åpnet opp om angst og depresjon. Den åpenheten har gjort sterkt inntrykk på mange.
Har selv vært åpen om tunge perioder
Fabian Stang har flere ganger fortalt om psykiske helseutfordringer. Han har sagt at åpenhet kan være viktig for mennesker som tror de er alene om å ha det vanskelig.
– Jeg har vært åpen med de utfordringene jeg har hatt, fordi det er så mange som sliter og tror de er alene om det.
Mental Helse har tidligere hedret Stang med Åpenhetsprisen. Prisen deles ut til personer eller grupper som har gjort en ekstra innsats for å øke kunnskapen om psykisk helse.
Stang har altså lenge vært en tydelig stemme for mer åpenhet. Derfor vekker saken nå sterke reaksjoner.
Beklager det som har skjedd
Administrerende direktør for Söderberg & Partners Wealth Management Norge, Michael V. Sivertsen, har ifølge VG beklaget det Stang har opplevd hos dem.
VG skriver at selskapet avviser at dette har vært en styresak, men bekrefter at Stang har fått en uforbeholden beklagelse. Ifølge avisen har partene også kommet til enighet etter dialog.
Selskapet skal i tillegg etterkomme Stangs krav om å overføre 200.000 kroner til Mental Helse.
For Stang handler saken likevel om mer enn penger. Han ønsker å bruke oppmerksomheten til å minne om at arbeidslivet trenger større romslighet.
Forteller om morens kamp
I intervjuet med Nettavisen trekker Fabian Stang også frem sin avdøde mor, skuespillerlegenden Wenche Foss.
Stang hadde en eldre bror, Christian August, som hadde Downs syndrom og døde som femåring i 1953. Wenche Foss engasjerte seg sterkt for mennesker med utviklingshemming, og var sentral i arbeidet som førte til Solgården i Spania.
Solgården ble åpnet i 1972 og ble et feriested tilrettelagt for mennesker med utviklingshemming, eldre og andre med behov for tilrettelegging.
Stang mener morens kamp fortsatt har en viktig betydning: At mennesker som tidligere ble gjemt bort eller glemt, skulle få oppleve verdighet, fellesskap og ferieglede på lik linje med andre.
Sosialnytt har også tidligere skrevet om Fabian Stang og hans forhold til moren Wenche Foss i saken Fabian Stang: – Mor var veldig preget av rollene hun til enhver tid spilte.
Nå vil han tilbake i jobb
Selv om Fabian Stang har fylt 70 år, har han ingen planer om å legge seg helt på sofaen.
Til Nettavisen sier han at han først skal ta ferie. Etterpå vil han ut på jobbmarkedet igjen.
Han har fortsatt lyst til å ha noe meningsfylt å gjøre.
For mange er nettopp det kanskje det mest rørende med saken. Stang snakker ikke bare om sin egen situasjon. Han snakker om behovet for å høre til, bidra og føle at man fortsatt har en plass.
Det er en påminnelse som treffer langt utenfor én arbeidskonflikt.
For i et samfunn der mange strever med psykisk helse, alder, sykdom eller andre utfordringer, er spørsmålet hans viktig:
Skal arbeidslivet bare ha plass til dem som fremstår helt perfekte – eller skal det også være rom for mennesker som har levd litt?
