Eivind Skår Ertesvåg 
Dette gjelder samværsordningen, som i dag har noen grelle eksempler på hvordan den kan fungerer, og ikke.
Lillian driver bloggen Lillja. Her skriver hun om livet, døden, sorgen, gleden og sin sønns hjertetransplantasjon.
Det innlegget jeg skrev, gav en respons jeg ikke hadde sett for meg i den grad den gjorde det. Fortvilte fedre, tanter, mødre – ja alle ledd i en familie som uttrykker sin misnøye over et system som man må si ikke er laget med tanke på barnets beste. Et system som gir rom for misbruk, manipulering, hersketeknikker og private krigerske virkemidler i en skillsmisse – der barnet rett og slett brukes som straff/belønning. Det kan synes som om at det offentlige sier seg ferdig med saken, etter at vedtak er fattet og papirer skrevet under. Så om det brytes/følges eller ikke, så blander de seg ikke mer. Og far står alene i dette. Skal det være slik?
Om det ikke er slik, hvordan kan det da ha seg at enkelte fedre, som vil se sine barn, ikke har sett de på mange år? Hvordan kan en mor avlyse et samvær med de unnskyldningene som: «Familieselskap», «barnet er forkjølet», «de skal hit eller dit», «det passer så dårlig», «mor ammer», «barnet er for lite», – og i tillegg slippe unna med det? Jo, fordi alle disse er årsaker vi forstår, og aksepterer. Slik kan det være noen ganger og vi er da ikke trangsynt. Men når disse grunnene får gå over år, og saboterer for barnets samvær, da må noen reagere vel? Da handler det ikke om barnet, men om mor! Og des mindre samvær, des mer penger fra staten. Det er det som altfor ofte er fakta, i de saker der det ikke er andre grunner enn at mor ikke «syns»! Hvordan kan far på noen måter slippe igjennom med en god motargumentasjon for dette? Han kan ikke det, fordi det er legale og fornutige grunner. Det er bare det at det ikke tas hensyn til, eller vurderes ut fra hvor mange ganger eller over hvor lang tid dette får lov til å pågå. Det finnes ingen grenser, derfor er det fedre som ikke har sett sine barn på årevis.
Enkelte fedre sitter og venter på at barnet skal bli gammelt nok til selv å ta kontakt. Hvor er fonuften i det? Noen går rettens vei med det resultat at de selv går konkurs p.g.a dette, i tillegg får psyken en alvorlig knekk, og veldig ofte når de ikke frem. Hvorfor? Fordi mor gjerne har fått manipulert alt og alle i åresvis. Lagt tilrette for denne saken i alle instanser, og far taper. Mange vet allerede hvor lite de egentlig har å stille opp med, fordi det er lagt opp slik, at de ganske enkelt gir opp før de har begynt. Jeg kan forstå de!
Om det ikke var slik, hvordan kan det da ha seg at i de sakene der far vant frem, eller fikk en juridisk bindende samværsordning enten via retten eller familierådgivningskontor, fremdeles ikke ser noe til barnet? Hvordan kan de samme dårlige unnskyldninger fra mor, hindre barnet å ha kontakt med sin fars familie? Dette er jo horribelt å tenke på. Du har et vedtatt samvær, men ser ikke noe til barnet eller rettere sagt, barnet ser ikke noe til deg. Hvor er barneveret i slike saker? Hvem er den som kan nekte å følge et lovpåfestet vedtak og likevel slippe unna med det? Ikke så mye annet jeg kommer på, i vårt meget så lovregulerte land. Er ikke barna, som vi ynder å si at vi bryr oss så mye om, mer viktig enn dette?
Mitt fokus var rettet mot far og barn, og er det fremdeles. Når det er sagt så er det også mødre som opplever akkurat det samme, de fedre er ikke noe bedre og det går like mye utover barna. Det stiller heller ikke saken i noe bedre lys, men skal man gjøre noe med tanke på endring, så må man også ha konkrete saker og gå ut fra. Det kan ikke nytte å skrive på et generellt grunnlag, uten å vise til denne virkeligheten, for dette er et stort problem. Dessuten, jeg kjenner ikke til noen mødre, som har måttet sloss på samme måten som en far, for et samvær som er vedtatt og opplest – men som ikke fungerer. Jeg vet, på den andre siden, om mange fedre, som er i den situasjonen.
Dette burde ikke være en kjønnskamp, eller en nedvurdering hverken hit eller dit – det burde handle om barnet. Begge foreldre, med familier, er like viktig. Men snu på flisa. Gi mor samvær en dag i uken og annenhver helg, som et utgangspunkt fra barnet blir født. Dette er da rent hypotetisk fordi mor ammer. Men det ville vært en annen låt i pipa da, tenker jeg. Hvorfor kan man ikke forstå at far er like viktig som mor? Hvorfor ser man ikke denne skjevdelingen, og at denne misbrukes. Jeg ønsker å se en mor som hadde blitt avspist med denne ordningen, og i tillegg måtte vike i denne tilmålte tiden – for alskens dårlige unnskyldninger. Ja, de finnes selvsagt de også, men de er ikke i overtall.
Og igjen må jeg påpeke, dette handler om de tilfeller der mor bevisst går inn for å sabotere en fars medvirkning i et barns liv. Det handler ikke om ALLE mødre, men om de mødre som gjør dette. Man kan si at det ikke gjelder for mange, men uansett antall så er det et barn for mye, som ikke får ha sin pappa og hans familie som en del av sitt liv – fordi moren saboterer det. Et barn for mye, en far for mye, en mor for mye, en familie for mye. Er det ikke barnas beste som er i fokus så kan man kaste ballen frem og tilbake, uten å ta tak i dette. Mødre kan sitte fornærmet og forsvare det. Mødre som dette ikke angår. Og med det dør denne debatten ut, før den har begynt. Og vi kan fortsette som før, uten å tenke på at dette tilslutt kan ende opp som et samfunnsproblem i form av seinvirkninger vi vet skader et barnesinn. Hvorfor vil ikke far/mor ha meg? Er jeg ikke verdig nok? Hvorfor bryr ikke foreldrene mine seg om meg? Hvem er min familie? Hvilken identitet har jeg? Jeg savner mor/far!
Det finnes et stort engasjement når det gjelder akkurat denne saken. Ikke uten grunn! Det er et reellt problem som bør taes tak i, uavhengig om det er mor eller far som opplever dette. Det går utover barna til syvende og sist.
Hva kan vi gjøre? Jeg vet sannelig ikke! Men om alle med samme erfaring, mening og inntrykk, slår seg sammen og krever at dette kommer på dagsordenen til de rette instanser – så må vel noe skje til slutt. Det er om å gjøre å ikke gi seg. I denne saken er det så mange som ser og forstår men likevel står maktesløse, og de som er de største taperne er barna! At det får lov til å fortsette, det kan jeg ikke forstå!
Del dette videre, i alle instanser det er mulig! Tips aviser, blader, politikere, lensmann og prest – ja alle som trenger en påminnelse om dette. Signer under i kommentarfeltet, i selve bloggen! Fortell din historie! Engasjer deg, mann som kvinne! Kanskje havner dette på de riktige bord, i det riktige selskap! Noe må gjøres, vi kan ikke sitte å vente på at barna skal bli så gamle at de selv ordner et samvær. Innen den tid så er gjerne barnets forhold til både far og hans familie (og omvent) gjerne ødelagt for alltid. La oss få denne debatten opp og gå, NÅ!
GI BARNA DIN STEMME, SI JA TIL LIKEVERDIGE FORELDRE!
Forfatteren av dette innlegget er Lillian Eriksen. Hun driver bloggen Lillja, hvor denne artikkelen også er publisert.