Da Chloe Davies fikk sønnen Louie i armene for første gang, var lykken enorm – men også blandet med frykt.
Louie ble født med albinisme, en sjelden genetisk tilstand som påvirker produksjonen av melanin – pigmentet som gir farge til hud, hår og øyne. Tilstanden kan også føre til synstap. Bare fem måneder gammel fikk han diagnosen nystagmus, en øyetilstand som gir raske, ufrivillige øyebevegelser og ofte redusert syn.
For Chloe (33) fra Wales ble det en overveldende start på morsrollen.
– Jeg var helt oppslukt av bekymring
Hun legger ikke skjul på hvor tungt det var.
– Louie hadde veldig lyst hår da han ble født, og de mistenkte raskt albinisme. Etter en stressende fødsel var det mye å ta inn. Jeg følte meg helt oppslukt av bekymring for fremtiden hans, og en enorm skyldfølelse. Det føltes som om jeg hadde sviktet ham – som om jeg hadde gitt babyen min et vanskelig liv før det i det hele tatt hadde begynt.
Da Louie var fire måneder gammel, tok Chloe ham med på en lokal babygruppe. Opplevelsen gjorde vondt.
– Å se yngre babyer følge med rundt seg og reagere på ting var utrolig tøft. Jeg kjørte hjem i tårer. Det føltes som en konstant påminnelse om at Louie kanskje ville møte flere begrensninger, og jeg visste ikke hvordan jeg best kunne hjelpe ham.
Fant håp og fellesskap
Vendepunktet kom da familien ble introdusert for Guide Dogs Cymru, som tilbyr støtte til barn med synsnedsettelser og deres familier.
Gjennom organiserte lekeøkter for små barn med synsutfordringer fikk Louie stimulert sansene sine – og Chloe fant noe hun ikke visste at hun manglet: fellesskap.
– Å snakke med mødre som virkelig forstår hva du går gjennom er en enorm lettelse. Og å se eldre barn som blomstrer gir meg håp for Louies fremtid.
I dag er Louie ett år – og utviklingen har overrasket dem positivt.
– Han står allerede alene. Vi trodde det ville ta lengre tid. Han pludrer hele tiden, er så smilende og sosial, og har tilpasset seg utrolig godt.
«Uoffisiell forlover»
Den største og mest følelsesladde milepælen kom forrige lørdag, da Chloe giftet seg med Louies pappa, Andrew.
Der var Louie midtpunktet.
– Louie er glad, nysgjerrig og blomstrer – og det gjør jeg også. Det trodde jeg aldri jeg skulle kunne si. Det var et veldig spesielt øyeblikk å ha Louie med oss i bryllupet – vår uoffisielle forlover. Etter alt vi har vært gjennom sammen, føltes det helt riktig at han sto der oppe med oss.
Det var, ifølge familien, ikke et tørt øye i rommet.
Fra tårer av frykt – til tårer av stolthet.