Dan Åsen Hansen 
Det så mildt sagt ikke spesielt bra ut for lille Cullen Potter, Alabama USA, da han så verdens lys for første gang, knapt 22 uker ut i svangerskapet.
Med en vekt på 394 gram ble den lille gutten gitt bare to prosent sjanse for å overleve, og legene trodde at selv om de skulle klare å redde ham, så ville han være preget av den alt for tidlige fødselen resten av livet.
Men foreldrene nektet å gi opp den lille sønnen sin, og faren, Robert, kontaktet ikke mindre enn 16 forskjellige sykehus i tre stater, for å finne ut hvem av dem som kunne tilby best mulig forhold for premature barn. Det er Unilad som melder dette.
Moren, Molli, ble i all hast overført til «USA Children’s and Women’s Hospital», hvor sønnen ble forløst med keisersnitt.
Etter 160 tøffe dager på sykehuset veide Cullin endelig litt over 2,5 kilo, utenfor noen form for fare, og tilsynelatende frisk nok til å endelig komme hjem til familien sin.
Uteksaminering
Til tross for de dårlige prognosene klarte han seg fint, noe som selvfølgelig skulle markeres med en feiring. Problemet var bare at det ikke finnes noen spesielle måter å feire en slik hendelse på, så de bestemte seg for å lage sin egen. Han skulle «uteksamineres» fra sykehuset!
Cullin ble som seg hør og bør iført firkantet avgangslue, sort kappe, og paraderte opp og ned i korridorene på sykehuset. Båret av sykepleier Jewel Barbour som var en av dem som hadde ansvaret for ham under oppholdet.
Det var stor lettelse blant personalet, da den nå fem måneder gamle gutten endelig hadde motbevist hva alle trodde – at han ikke ville klare seg. Det gjorde han!
Moren skrev følgende innlegg på Facebook etter hjemkomsten;
«Han ble født i 22. uke, og veide 394 gram. Etter 160 dager kunne han endelig komme hjem. Fem måneder gammel og 2,5 kilo tung. Ingen store problemer. Vårt lokale sykehus fortalte oss at de ikke kunne redde ham før 24. uke, og at han bare hadde 2% sjanse for å overleve.
Vi valgte å overføres (etter min mann hadde ringt til 16 sykehus i tre stater for å finne et som kunne redde ham). De oppførte seg som om en overførsel ville være meningsløs, at det å prøve å redde ham ville være meningsløst, men vel, her er han. I live, blomstrende. Aldri gi opp!»
Videre skrev hun;
«Sykehuset vi ble overført til, og som reddet ham uten å nøle var «USA women’s and children’s» i Mobile Alabama. De er FANTASTISKE til det de gjør!»
Denne historien viser at så lenge det er selv det minste håp skal man forsøke. I dette tilfellet var det mindre enn to prosent sjanse for at det ville gå bra, men to prosent er fortsatt nok til at det er verdt å forsøke. Del artikkelen hvis du er enig!
