Anne C. Olsen 
Forskere har tidligere ment at kysset oppsto i sør-øst Asia for 3500 år siden. Nå avliver to danske forskere denne myten.
Skriftlige kilder viser at kysset var en del av den seksuelle praksisen blant folk i Midtøsten for 4500 år siden. Dette konkluderer forskere i en ny artikkel som nettopp er publisert i tidsskriftet Science.
Forskere har tidligere hevdet at opprinnelsen til den menneskelige praksisen med kyssing spores til et veldig spesifikt sted i Sør-Asia for 3500 år siden: Herfra har praksisen spredt seg til andre deler av verden og samtidig ført til spredning av herpes simplex virus 1 – altså det som på folkemunne er kjent som munnsår.
Men nå mener to danske forskere at kysset er minst 1000 år eldre enn tidligere antatt: Assyriolog Troels Pank Arbøll og zoolog Sophie Lund Rasmussen analyserer en rekke skriftlige kilder fra de tidligste mesopotamiske samfunnene i en ny artikkel i tidsskriftet Science. Det skriver Københavns Universitet i en pressemelding.
I Science-artikkelen viser de to forskerne til at kyssing allerede for 4500 år siden en veletablert praksis i Midtøsten. Og sannsynligvis har mennesker kysset mye tidligere enn dette også. Men de to danske forskerne flytter uansett tidspunktet for «det tidligste dokumenterte kysset» 1000 år tilbake i tid, i forhold til hva forskning tidligere har vist.
– I det gamle Mesopotamia, som er navnet på de tidlige kulturene som fantes mellom elvene Eufrat og Tigris i dagens Irak og Syria, skrev man på leirtavler med kileskrift. Mange tusen av disse leirtavlene er bevart, og de inneholder klare eksempler på at kysset ble ansett som en del av menneskelig intimitet i gammel tid, akkurat som kyss kunne være en del av vennskap og familieforhold», forklarer ekspert Troels Pank Arbøll i historien om medisin i Mesopotamia.
Han fortsetter:
– Derfor bør ikke kysset betraktes som en skikk som oppsto i en enkelt region og spredte seg derfra. Snarere ser det ut til å ha blitt praktisert i mange eldgamle kulturer i forskjellige deler av verden – og over flere årtusener.
Sophie Lund Rasmussen som er zoolog legger til at mennesker ikke er de eneste som kysser:
– Faktisk har forskning på sjimpanser og pygmesjimpanser, menneskers nærmeste levende slektninger, vist at begge artene kysser. Det antyder derfor at det er en veldig grunnleggende atferd hos mennesker, som også kan forklare hvorfor den kan sees på tvers av ulike kulturer, mener Lund Rasmussen.
Kysset som en potensiell smittebærer
I tillegg til dets betydning for sosiale og seksuelle forhold, kan kyssing ha spilt en utilsiktet rolle i overføringen av mikroorganismer fra menneske til menneske, og potensielt forårsake spredning av virus og bakterier.
Hypotesen om at kysset skal sees på som en slags plutselig praksis som utløste spredning av visse virus er imidlertid mer tvilsom. Spredningen av herpes simplex virus 1, som noen forskere mener kan ha blitt fremskyndet av kysset, er et godt eksempel:
– Det finnes en betydelig samling medisinske tekster fra Mesopotamia, og flere nevner en sykdom med symptomer som minner om de man får med herpes simplex virus 1, bemerker Troels Pank Arbøll.
Han legger til at de gamle medisinske tekstene var preget av en rekke kulturelle og religiøse ideer, og at de derfor ikke kan tas helt bokstavelig.
– Det er likevel interessant å merke seg likhetene mellom sykdommen kjent som buʾshanu i eldgamle medisinske tekster fra Mesopotamia og symptomene forårsaket av herpes simplex-infeksjoner. Bu’shanu sykdom var primært lokalisert i eller rundt munnen og halsen, og symptomene inkluderte blemmer i eller rundt munnen, som er et av de typiske tegnene på herpesinfeksjon, sier han.
Sophie Lund Rasmussen legger til at dersom praksisen med kyssing var utbredt og godt etablert i en rekke eldgamle samfunn, så må nok effekten av kysset i form av viral spredning ha vært mer eller mindre konstant over store områder av verden.