Da Petter hadde bodd tre dager hos vår familie, spurte han meg, «Kan jeg bo her lenge? Så lenge som tre måneder?»

Petter kom til oss for tre år siden. På en varm sommerdag ble han levert på tunet vårt, fraktet av en politibil. Han hadde noen få klesplagg med seg, alle for små. Alt han eide fikk plass i en liten eske. Ingenting annet. Denne gutten hadde hatt mange «familier».  Vi skulle bli hans femte i rekken.

Jeg studerte rommet hans. Hauger med leker, klær og bøker han ikke kan lese. Jeg var inne for å si god natt, finner han gråtende igjen.

«Vil jeg noen gang få se pappa igjen?» spør han meg innimellom gråtebyene. «Kanskje en dag.» svarer jeg.

Illustrasjonsfoto fra Pixabay

Jeg legger med ned ved siden av Petter i køyesengen og stirrer på bunnen av overkøyen. Metallstrengene under madrassen er skvist halvveis inn i skumgummien. Presset inn av alle barna som i årevis har lagt i sengen.

Petter var åtte år gammel da han kom til oss. Himmelblå øyne og krusete hår. Liten for alderen, litt for tynn. En kveld før legging kommer han bort til meg, ser opp på meg. Virker som han skal til å si noe, men ser usikker ut. Vurderte nok om jeg var en trygg person han kunne fortelle dette til. Han ser ned.

«Jeg lar ikke noen få komme under dynen min lenger,» sier han til slutt. Bare i tilfelle jeg var en «noen.»

Illustrasjonsfoto fra Pixabay

«Vel, det er en god ide,» svarte jeg til de blå øynene som hadde opplevd så mye et barn ikke skal oppleve.

«Jeg liker ikke senger.»

Han fikk sove i stolen denne natten. En stor, rund stol med myke puter og en rygg som kunne lenes bakover. Han ble sovende i denne stolen de neste tre ukene. Med klærne på. Han ville ikke skifte klær, ville ikke kle av seg, ville ikke gjøre noe som involverte kveldsrutiner.

Da vi flyttet han inn på et soverom, ble vi oppmerksom på vinduet. Han fortalte at det var noen som stirret inn på han. Jeg forsikret han om at ingen kunne komme seg så høy opp, da rommet ligger i andre etasje. Men fornuft er ikke en del av frykt. Petter var full av frykt.

Jeg kunne se i øynene hans at her var det ikke mulig å gjøre forhandlinger. Jeg hang opp en stor, tett gardin foran vinduet. Ikke godt nok. Endene av gardinen flyttet seg med trekken. Det ville aldri fungere. Noen kunne kikke inn gjennom sprekkene når gardinen blafret. Så jeg tapet fast endene til veggen. Ingen mulighet å kikke inn. Men problemet var ikke løst, bare symptomet var fjernet.

Da Petter hadde bodd tre dager hos vår familie, spurte han meg, «Kan jeg bo her lenge? Så lenge som tre måneder?»

«Vel, tre måneder er ikke særlig lenge,» svarte jeg uten å tenke over bakgrunnen hans.

Han senket øyebrynene mens han tenkte. «Hva med til jeg er tretten?» spurte han, tenkte nok at han ga meg et godt tilbud vi begge kunne være fornøyd med.

Petter hadde ingen formening om ordet familie. Begrepet «for alltid» ga ingen mening for denne gutten. Jeg tok en telefonsamtale for å få vite mer om fremtidsplanene til Petter. Skulle han plasseres permanent hos en familie? Det var ingen familie som ventet på Petter. Ingen som ville ha han. «Vi tar han permanent,» sa jeg. De argumenterte ikke.

Illustrasjonsfoto fra Pixabay

Nå, som jeg ligger ved siden av han, hopper en katt opp i sengen. En tykk og svart katt. Petter har gitt han navnet Mons. De kom med noen ukers mellomrom, Petter og Mons. Petter kom på trappen, Mons under trappen. Begge forlatt og redd. Katten, for ung til å være borte fra moren, hveste og knurret til oss da han kom.

Akkurat som Petter, ville ikke Mons nærme seg noen. Men han nærmet seg Petter. Gikk rett bort til gutten og strøk seg langs bena hans. Han må ha sett sin egen historie i Petter. Samme smerten. Hver enste kveld når det nærmer seg leggetid går Petter rundt i huset og kaller. «Kom her Mons.» Katten kommer til han akkurat som en hund. Petter løfter ikke Mons opp, han trenger ikke det. Snur seg bare, går mot rommet sitt. Mons følger etter og sammen sovner de inntil hverandre i sengen.

Jeg klapper av og til Mons, han er ikke interessert. Vil bare kose med Petter.

«Hvorfor gjorde de det ikke bare?»

Jeg venter, usikker på hva han mener med det spørsmålet.

«Om jeg noen gang får barn, og de blir tatt i fra meg. Dersom barnevernet sier at jeg kan få dem tilbake hvis jeg slutter å ruse meg, ville jeg gjort det med engang!»

«Du er en sterkere person,» sier jeg, vet det er sant. «Noen mennesker er ikke skapt for å være foreldre, noen er.»

«Du vil bli en fantastisk pappa en dag, for du vet hvordan det er å være deg.»

«Men de bare brydde seg ikke om hva jeg gjorde. De var ikke foreldre.»

«Din mamma og pappa er ikke onde personer, bare svake mennesker. Jeg krysset fingrene mine bak ryggen. «Dopet fanget dem og vil ikke gi slipp.»

«Jeg skal aldri ta dop,» sier han.

«Nei; du skal aldri ta dop. Du vet hva det kan føre til.» Jeg ber om at jeg har rett.

Statistisk sett så vil Petter ta dop. En dag vil han ha glemt hvordan han føler det nå. Kanskje vil han skylle alle følelsene bort med hva enn han måtte få tak i. Jeg håper jeg tar feil.

Illustrasjonsfoto fra Pixabay

For en stund siden tok jeg Petter med til en spesialist. Hvilke muligheter har Petter i dette livet? Hvordan kan han utvikle seg? Han har dårlige odds, ble jeg fortalt. Narkotika og alkohol har påvirket mulighetene hans til å lære, til å konsentrere seg, til å ta riktige avgjørelser. Det er for mye skade på hjernen. Han vil aldri kunne studere, sier spesialisten. Sannsynligvis vil han ikke klare videregående skole.