Hvor mye av lønna bør egentlig gå til sparing? «Luksusfellen»-profil Hallgeir Kvadsheim mener mange kan ha ett konkret mål å strekke seg etter. Marie Olaussen hadde god lønn. Likevel var hun stadig i minus på kredittkortet. For Marie startet snuoperasjonen da hun ikke hadde råd til en regning på litt over tusen kroner. Da bestemte hun seg for å gjøre noe drastisk: Hun skulle forsøke å bli «rik» på ett år.
Oppdaget at hun hadde vært åtte ganger på butikken
I starten forsøkte Marie å gjøre alt samtidig. Hun skulle betale ned kredittkortet, bygge buffer, spare til pensjon og sette av penger til barna.
Men flere sparemål skapte naturligvis ikke mer penger.
Derfor begynte hun i stedet å undersøke hvor pengene faktisk forsvant. Da dukket det opp noen øyeåpnere. Én uke hadde hun vært innom matbutikken hele åtte ganger.
Marie bestemte seg for tre konkrete mål: bli kvitt kredittkortgjelden, bygge opp en buffer og spare til neste års ferie.
Hallgeir: Dette kan være et mål
Men hvor mye bør man egentlig spare?
Hallgeir Kvadsheim understreker overfor ABC Nyheter at svaret avhenger av både inntekt og livssituasjon.
Likevel mener han at mange kan sikte mot å spare mer enn den norske spareraten, som han oppgir lå på rundt åtte prosent av disponibel inntekt i siste kvartal. Disponibel inntekt er i denne sammenhengen det man får utbetalt etter skatt. Avdrag på boliglån regnes også med i sparingen.
– Hvis man for eksempel setter 8 prosent av inntekten i en fast spareavtale i fond, og i tillegg betaler ned på boliglån, så er man jo godt over det snittet, sier Kvadsheim til ABC Nyheter.
Det betyr ikke at åtte prosent er en fasit som passer alle.
SIFO påpeker overfor ABC Nyheter at enkelte husholdninger med lav inntekt har liten eller ingen mulighet til å sette av penger hver måned.
Kvadsheim mener likevel at selv svært små beløp har verdi. Har man bare mulighet til å sette av 50 eller 100 kroner, er det fortsatt verdt å gjøre.
Vi har tidligere skrevet om Kvadsheims råd til personer som har mistet kontrollen over privatøkonomien. Et av rådene hans er nettopp å skaffe oversikt over forbruket.
Buffer først
Før man begynner å tenke på langsiktig investering, mener Kvadsheim at det er lurt å prioritere det han kaller de tre b-ene:
- buffer
- BSU
- boligsparing
Førsteprioriteten er en bufferkonto.
Kvadsheim anbefaler én eller kanskje to månedslønninger. Får du for eksempel utbetalt 30.000 kroner etter skatt, tilsvarer det en buffer på mellom 30.000 og 60.000 kroner.
For personer under 34 år anbefaler han deretter å prioritere BSU.
Har du allerede buffer og BSU på plass, avhenger neste steg blant annet av når du trenger pengene. Er tidshorisonten fem til ti år, eller du allerede eier bolig og ikke skal flytte på lenge, peker Kvadsheim på aksjefond. Skal pengene brukes allerede om to–tre år, mener han at de ikke bør plasseres i aksjefond.
Fire steder å lete etter penger
Hvis det føles umulig å finne penger til sparing, trekker Kvadsheim frem noen steder å begynne.
Mathandelen kan planlegges bedre, og færre turer på butikken kan redusere impulskjøp. Han anbefaler også å gå gjennom forsikringer og sammenligne priser, samt å kutte abonnementer man ikke bruker.
For Marie ble nettopp mathandelen viktig.
Sosialnytt har tidligere omtalt hennes ti råd for å få bedre kontroll på matbudsjettet, blant annet å planlegge ukens måltider, skrive handleliste og handle sjeldnere.
Maries viktigste grep: Spar på lønningsdagen
Marie mener et av hennes viktigste grep var å slutte å vente og se hvor mye som var igjen ved slutten av måneden.
I stedet sparer hun samme dag som lønna kommer.
Hun anbefaler også å ha konkrete sparemål. Det kan være alt fra ferie og buffer til en bestemt ting du ønsker deg. Poenget er å vite hvorfor du sparer.
Et annet grep er å gjøre sparepengene mindre tilgjengelige. Marie tipser om å ha dem i en annen bank enn den man bruker til daglig – og uten bankkort knyttet til kontoen.
Hennes tre viktigste råd kan oppsummeres enkelt: Spar når lønna kommer, ha et konkret mål og sørg for at hverdagsøkonomien fungerer uten at kredittkortet må redde deg.
For Marie handlet det å bli «rik» dermed ikke bare om hvor mange kroner hun klarte å samle.
Det handlet om å få kontroll over pengene – i stedet for at pengene kontrollerte henne.
