Vi har hatt noen diskusjoner den siste tiden som har inspirert meg til å skrive dette innlegget. Dette er noe jeg håper alle leser og deler. Dette er en oppfordring som ikke bare gjelder sønnen min Jameson, den gjelder alle barn som blir latterliggjort eller pekt ut på grunn av deres annerledeshet. Jeg er ganske sikker på at deres foreldre føler det på samme måte som meg selv.

Jeg vil begynne med å si at jeg ikke har noe i mot disse barna, eller deres foreldre. Jeg forstår at det kan være ekstremt pinlig når ditt barn er den som mobber eller er stygg mot et annet barn. Men, jeg håper at foreldrene til disse barna kan gjøre mer. Jeg hadde løyet om jeg hadde sagt at det ikke såret. Det gjør det. Det sårer å se at barnet mitt blir gjort til latter, å vite at det vil være en stor del av hans verden, resten av hans liv.

Nå lurer du gjerne på hva som har skjedd siden jeg skriver dette. Ingenting har skjedd som ikke har skjedd før, og dessverre vil det skje igjen. Men, av en eller annen grunn, så har det skjedd mye de siste ukene.

Vi flyttet nylig til en ny by, vårt eldste barn går i første klasse. Den andre uken ut i skoleåret var det arrangert åpent hus på skolen. Vi fikk omvisning og møte lærerne. Hele skolen var samlet i spisesalen. Her var det åpningstaler for året og velkomsthilsener. Da vi gikk gjennom den fulle spisesalen ble vi møtt av en liten gutt som pekte på Jameson. Han så på moren sin og sa «den gutten ser rar ut.» Vi ga det ikke noe oppmerksomhet men gikk videre mens vi var på utkikk etter et bord med ledige stoler. Rett etter at vi hadde satt oss ned fikk vi blikkontakt med nabobordet. Der satt to små jenter og moren deres. Den ene jenta stirret på oss, snudde seg til moren sin og sa. «Han ser skummel ut.» Hun pekte på Jameson. Hennes mor sa at det ikke var pent å si slikt. Så snudde hun seg.

Forrige uke var jeg på butikken med mine to gutter. En mor og hennes sønn kom gående mot oss. Jeg ser at den lille gutten hever blikket. Jeg smiler til han. Han begynner å le, og sier til sin mor: «Se mamma, den babyen ser morsom ut.» Jeg ser på moren hans. Hun klarer ikke å si et eneste ord, munnen er på gap.

Som forelder har jeg vært i situasjoner hvor mine barn har gjort eller sagt noe upassende, jeg vet hvor pinlig det kan være. Jeg forstår også at man ikke kan skylde på disse barna. Tenk på det. Vi lærer dem fra fødsel av å skille ting ut. Sett sammen en haug av røde klosser, snik en grønn kloss inn i haugen og be barna om å finne den grønne. Den som er annerledes. Finn figurene som bare passer til det riktige hullet i leken. Du får aldri en rund sirkel til å passe i det firkantede hullet. Sirkelen er feil. Det er OK å legge merke til forskjeller. Det er slik vi identifiserer og skiller ting fra hverandre. Men dette er objekter. Vi kan skille dem fra hverandre og finne den riktige, den som passer inn. Men vi kan ikke gjøre det med mennesker; med barn.

Jeg er en mor med barn som ser annerledes ut. Min bønn til dere er:

Om du er forelder til et barn som sier at et annet barn ser rar eller skummel ut, ikke bare si: «Det er ikke pent å si.» Du har helt rett, det er ikke pent. Men å bare si det og gå din vei vil fremdeles føre til isolasjon for mitt barn. Neste gang du kommer ut for en slik situasjon, si til barnet ditt: «Jeg er sikker på at han er en veldig snill gutt, la oss prate med han.»

Vær så snill. Kom og introduserer deg selv og spør hva barnet mitt heter. Jeg lover deg, vi biter ikke! Mitt barn er akkurat som ditt; han kan være søt, kjærlig, sint, og være en håndfull. Jeg forsikrer deg, jeg er akkurat som deg; jeg er en forelder som lærer hvordan jeg skal håndtere det.

Om barnet ditt er nysgjerrig og ikke sier noe stygt men fremdeles legger merke til et annet barn som ser annerledes ut, vær så snill, introduser dere til oss. Spør om navnene våre! Inkluder barnet mitt i deres verden. Jeg lover deg, han er ikke skummel, han er bare en liten gutt.

Til alle foreldre og barn der ute som allerede praktiserer dette, og til dere som forsøker å lyse opp hverdagen til Jameson: Takk! Fra bunnen av hjertet mitt, takk skal dere ha. Jeg kan helt ærlig si til dere at jeg knapt kan telle de gangene hvor en fremmed har tatt iniativ til å bli kjent med Jameson og inkludert han i deres verden. Jeg er sikker på at han tenker over dette. Min 6-år gamle gutt forbløffer meg når jeg hører han gjengi minner fra han var 3-år gammel.

Jeg mener, helt seriøst, hvor skummel ser egentlig denne lille gutten ut?

Dette innlegget er hentet fra bloggen til Jamesons`s journey. Det er skrevet av moren til Jameson, Aliceann Meyer. Sosialnytt mener hun treffer noen svært viktige poenger i dagens samfunn, og håper flest mulig tar seg tid til å lese dette. Del gjerne saken videre.