Hjem Historier fra livet Han traff en kvinne i 1972. Brevet han nå skriver til henne vil røre deg til tårer

Han traff en kvinne i 1972. Brevet han nå skriver til henne vil røre deg til tårer

av Eivind Skår Ertesvåg

Dette brevet er publisert på Craigslist. 

Jeg traff deg i regnet. Den siste dagen av 1972. Den sammen dagen jeg hadde tenkt å ta livet mitt.

En uke tidligere hadde jeg flydd fire B-52 over Hanoi. Jeg slapp 48 bomber. Hvor mange hjem jeg ødelagte, og hvor mange liv jeg tok, vil jeg aldri få vite. Mine overordnende mente at jeg hadde tjent landet mitt med ære, og jeg ble premiert for det.

Morgningen denne nyttårsaften i 1972 våknet jeg i leiligheten min med en følelse av skam. Jeg følte at sjelen min ble spist opp. Jeg tømte noen flasker med alkohol før jeg gikk ut. Jeg tok med meg min Smith & Wesson. Den skulle gi meg den avslutningen på livet, som jeg fortjente.

Jeg gikk i timesvis. Jeg gikk fra gate til gate. Hvileløst. Etterhvert åpnet himmelen seg og regnet styrtet ned. Mens andre søkte dekning inne og under skjul, fortsatte jeg å trave i regnet. Jeg tror at jeg kanskje hadde et håp om at regnet skulle vaske vekk all skyldfølelsen min. Det gjorde det naturligvis ikke. Jeg gikk tilbake mot leiligheten min.

Det var da jeg så deg.

Du hadde søkt dekning under en ballkong. Ditt brune hår var slengt til siden og jeg kunne se de tusen fregnene dine. Jeg har aldri sett noe så vakkert. Jeg gikk bort til deg under ballkongen. Du så på meg med store grønne øyne. Jeg kunne se at du hadde grått. Jeg spurte om alt gikk bra med deg. Du svarte at du hadde hatt det bedre. Jeg spurte om du ville ha en kaffe. Du svarte at det ville du ha, med bare viss jeg drakk den sammen med deg. Før jeg rakk å smile, hadde du allerede tatt tak i hånden min. Vi gikk nedover gaten og inn på en kaffebar.

Vi satt der og pratet som gamle venner. Vi lo så lett. Du fortalte meg i all fortrolighet at du var forlovet med en mann du ikke elsket. Foreldrene hans skulle ha en fest denne kvelden, for å feire det nye året. Det var derfor du var pyntet i kjole.

Jeg fortalte deg mer om meg selv enn jeg noengang hadde trodd var mulig. Jeg nevnte ikke Vietnam, men jeg fikk på følelsen at du forsto at inni meg foregikk det en krig. Men øynene dine viste ingen medlidenhet, og jeg elsket deg for det.

Etter en times tid unnskyldte jeg meg fordi jeg måtte på toalettet. Jeg husker at jeg studerte meg selv i speilet på badet. Lurte på om jeg skulle kysse deg, eller fortelle deg hva jeg hadde gjort fra cockpiten en måned tidligere. Skulle jeg fortelle deg om daten jeg hadde med Smith & Wesson senere i dag? Jeg bestemte meg for at jeg ikke var verdt ditt vakre vesen. Jeg var ikke verdt oppmerksomheten du hadde gitt meg. Samtidig ville det være en skam å avvise eller snu ryggen til en så fantastisk person som deg.

Jeg gikk tilbake mot bordet vi satt på. Jeg kjente at hjertet mitt banket unormalt raskt, og jeg tok meg i å tenkte på fremtiden – vår fremtid. Men da jeg nådde bordet var du borte. Ingen telefonnummer. Ingen lapp. Ingenting.

Like plutselig som vi hadde blitt kjent, hadde du forsvunnet. Jeg var knust. Jeg gikk tilbake til den eksakt samme kaffebaren hver dag i over ett år, men jeg så deg aldri igjen. Ironisk nok så hadde torturen av din forsvinning døyvet trangen jeg hadde til å ta livet av meg selv. Lengselen etter å treffe deg igjen hadde overskygget lengselen etter å dø.

Jeg er en gammel mann nå. Jeg har aldri delt denne historien med noen før nå. Jeg fortalte den til en gammel venn. Han foreslo at jeg skulle leite etter deg på Facebook. Jeg sa til han at jeg ikke visste noe om Facebook, og alt jeg visste om deg var fornavnet ditt – og at du en gang hadde bodd i Boston. Og uansett om jeg skulle være så heldig å komme over profilen din, så er det ikke sikkert jeg ville kjent deg igjen. Tiden er nådeløs slik sett.

Den samme vennen har en ganske sentimental datter. Det var hun som fikk meg til å skrive dette brevet, og publisere det på Internett. Men samtidig som jeg kaster denne virtuelle lykkemynten i ønskebrønnen, så slår det meg, etter en million tanker om «hva om» og talløse netter uten søvn, at vår kobling ikke har vært savnet i det hele tatt.

Du skjønner. I disse 42 årene som har gått etter jeg traff deg, så har jeg levd et godt liv. Jeg elsket en nydelig kvinne. Jeg har oppdratt en flott mann. Jeg har sett verden. Og jeg har tilgitt meg selv. Og du var kilden til alt dette. Du pustet nytt liv i meg den regnfulle nyttårsaften, og du kan umulig forestille deg min takknemlighet.

Jeg har hatt tunge dager også. Min kone gikk bort for 4 år siden. Min sønn gikk bort året ett. Jeg gråter mye. Noen gang av ensomhet, noen ganger vet jeg ikke hvorfor jeg gråter. Men noen ganger får jeg en gave. Når regnet fyller byen og skjuler solen. Da husker jeg.

Så uansett hvor du har vært, hvor du er nå, og hvor du skal, vit dette: du er fremdeles hos meg.

Om Sosialnytt

Solsialnytt har siden 2014 gitt deg de mest engasjerende historiene i Norge. Hovedfokuset vårt er å gi deg positive historier.