Eivind Skår Ertesvåg 
«Da Kyle og jeg begynte vår adopsjonsreise, var Ukraina stedet vi sverget på at vi aldri ville reise til. Det var for mye usikkerhet: tiden som kreves at man må bruke i landet, variasjonen i rettstider og prosedyrer etter region, de velkjente problemene med barnesaker og papirarbeid. Vi ønsket at adopsjonene våre skulle være enkle, med en klar plan fra begynnelse til slutt. Som det sies, mennesket planlegger og Gud ler.
2012 endte med Putins pennestrøk og et skrikende stopp for planen vår om å bringe hjem ytterligere to bitte små russere fra Charlottes barnehjem for å fullføre familien vår. Vi var knuste og ødelagte. Så fikk jeg se et fotografi av en lubben baby på adopsjonskontoret. Hun var vår fra det øyeblikket vi så det bildet – og vi ble enige om å reise til stedet vi sverget at vi ville unngå. Ukraina.
Vi ankom landet utslitte, spente og mer enn litt bekymret for alt det ukjente; vi måtte lære inn og ut av et nytt land, samarbeide med et annet team av adopsjonseksperter og prøve å knytte bånd til et forståelig nok skremt spedbarn.
Da traff vi Serge Zevlever.
Hvis jeg skal være ærlig, var det å jobbe med ham en av tingene jeg stresset mest med. Ikke fordi jeg var bekymret for evnene hans, men fordi, vel, ryktet hans gikk foran ham. Ryktene sa at han var en barsking. Ryktene sa at han var en bulldog eller en hai, avhengig av hvem du spurte. Ryktene hadde det til at han var den ukrainske ekvivalenten av en pøbelsjef i adopsjonsverdenen, ikke en mann man sa i mot.
Det tok omtrent fem minutter etter å ha truffet han for å finne ut at de fleste ryktene inneholdt noen korn av sannhet. Og det tok fem minutter til for å finne ut at under det harde ytre, var hjertet til en mann som elsket jobben sin og barna og familiene han tjente.
Disse babyene og barna som mesteparten av verden ignorerte var hans oppdrag. Jeg ble overrasket da han uanstrengt holdt tre samtaler til flere barn og familier samtidig, uten å gå glipp av et trinn eller en detalj. Han forventet perfeksjon fordi han forsto kostnadene. Han visste hva det å bli adoptert (eller ikke bli adoptert) betydde for disse sjelene som var betrodd ham.
Flere uker senere var Louisa vår. Han tok henne i armene da vi møttes i Kiev – og smilet i ansiktet hans var uvurderlig. Å se barn få en familie var helt klart hans største glede og belønning.
Spol frem til 2015. Han og teamet hans hjalp oss på nytt med Margaret og Grace. Serge hjalp oss ikke bare med å fullføre familien – han hjalp oss med å bli forelsket i Ukraina og dets folk. Stedet vi sverget at vi aldri ville reise til…
Vår opplevelse var ikke unik. Han brakte tusenvis av barn inn i familier og forvandlet livene til tusenvis flere med sin dedikasjon til å forbedre barnehjem og tilgang til vertsprogrammer og medisinsk behandling. Ukraina og dets barn var hans liv.
Drept mens han forsvarte landet sitt
Serge ble skutt og drept i går kveld mens han hjalp til med å forsvare Kiev fra Putins russiske styrker, angivelig det første amerikanske offeret i krigen. Han trengte ikke å være der. Som dobbeltborger kunne han ha valgt sikkerhet. Men han handlet akkurat slik alle som kjente ham forventet at han skulle handle; han sto opp for dem som ikke kunne beskytte seg. Han døde som han levde, en helt i alle betydninger av ordet.
Hvil godt, kjære Serge. Måtte englene bære deg hjem til din velfortjente belønning, og måtte barna du elsket og som har gått videre løpe for å møte deg. Arven din vil leve videre i de tusenvis av familier du har vært med på å bringe sammen. Ære til Ukraina.»
Innlegget er publisert på Facebook av Kelly Dirkes og har det siste døgnet spredd seg over hele verden. Historiene om de ukrainske heltene er vonde og mange, men de fortjener å bli fortalt.