torsdag, februar 20, 2020
Historier fra livet Har du noen gang måtte haste deg gjennom ærend,...

Har du noen gang måtte haste deg gjennom ærend, fordi du visste at om få minutter, så ville du dø?

-

Dette er historien til Tor Erik. En småbarnsfar som lever med blodpropp, som har vært døden nær og som har inspirert mange mennesker med sin historie.

Det var slik dagen min startet i går.

Jeg skulle kjøre min 4-årige sønn til barnehagen. Hver dag må jeg kjøre til nabokommunen for å levere ham, før jeg kan kjøre tilbake til kontoret og jobbe, da meg og hans mor gikk fra hverandre.

Turen tar ca 1 time tur-retur, så da er det ubeleilig når man dør på veien til barnehagen, ikke sant?

Jeg har en blodpropp. Den sitter på et kinkig sted under kragebeinet mitt og har preget mye av livet mitt. Faktisk er den mye av grunnen til at jeg er der jeg er i dag, fordi jeg har blitt en seig kriger av det! Av og til føler jeg at jeg ikke kan dø, fordi livet har prøvd og feilet så mange ganger.

Det skal mye til for å stoppe meg, og om jeg faller, reiser jeg meg mer eller mindre momentant. Det er en superkraft som jeg er glad for at proppen har installert i meg.
Men nå skulle jeg dø.

Midt i refrenget på en sang meg og sønnen min sang på, kjente jeg en kald, guffen følelse i området rundt proppen. Det var som å bli truffet av en kald, slimete vannballong.
Ikke mange minutter etter, kjente jeg en varm følelse og kjente at pusten min ble hindret på en måte.

Kortpustet, med en svak stikkende smerte i brystet, tenkte jeg; «Faen, der løsna den! Jeg må stoppe bilen så jeg ikke dreper Trym i samme slengen!»

Jeg sakket ned, klar til å stoppe på neste holdeplass. Sønnen min så på meg. «Hva er det pappa?»

Jeg så på ham og prøvde å forholde meg rolig. Jeg ville ikke stresse ham, selv om jeg kjente øynene mine ble våte av det jeg nå var i ferd med å miste av fremtiden til ham og søsteren hans.

All energi de siste årene har gått i mot å sikre deres fremtid når jeg dør. Lage en legacy og få dokumentert det jeg vil lære dem om jeg ikke kan gjøre det personlig. Og nå, RETT før jeg var i mål, så skulle jeg dø? Typisk…

Jeg kjente godt etter.. Jeg var ikke død enda, så kanskje jeg rakk å levere ham først? Jeg vil ikke traumatisere gutten, liksom.
Jeg valgte å kjøre videre med samme følelse av at noe var på vei mot lungene mine.
I det vi kom til barnehagen, hastet vi oss gjennom garderoben, logget ham inn og begynte å gå mot frokostsalen.
Jeg satte meg ned på kne og så på ham… -lenge.

«Jeg elsker deg, gutten min.. Du vet det, ikke sant? Jeg vil alltid elske deg, uansett hva som skjer, så må du aldri glemme det.»
«Jeg elsker deg også, pappa»

Jeg ga ham en god, lang klem og et kyss før jeg gikk mot bilen igjen.
Steg 1 unnagjort. Nå må jeg si i fra til de to hjemme at jeg er i ferd med å pakke sekken. Jeg kan ikke bare ringe.. De sover jo, og jeg vil ikke at vårt siste farvel skal være preget av irritasjon for at jeg vekket dem. Hun ville aldri trodd meg uansett. Overdrivelse, hadde hun tenkt.

Jeg tok opp kameraet og skulle til å klikke record. Jeg må si at jeg elsker dem, at jeg skal hjemsøke dem på den beste måten jeg kan og at de må feire livet mitt, ikke sørge over døden min, siden den bare er en knøttliten del av «meg».

Hva tenker jeg på? Spille inn en film med siste farvel, hvor jeg forklarer hva passordene til de forskjellige tingene er og hvor høyt jeg elsker dem?! I tillegg til at jeg sitter i bilen, så hele greia, min siste avskjed, vil være som en kjapp beskjed på lik linje med «Hva skal vi ha til middag?»
Timingen på dette kunne ikke vært verre.. Jeg har jo ikke øvd engang!

Mens jeg hadde alle disse tankene, så begynte smerten å roe seg. Hadde blodproppen vært på vei mot lungene, skulle jeg vært død nå. Jeg er safe… tror jeg. Puh, flaks!

Dette var en av mine 4, nå 5 nær døden opplevelser. Jeg kom til enighet med døden for mange år siden. Jeg vet at den sitter i passasjersetet og følger meg over alt, klar til å ta meg til hva enn det er som venter oss.

Det er et point til dette om du enda leser.

Vi har ett liv. Du har tidsrommet mellom tenårene og et antall tiår til å gjøre det du skal i livet før det er for sent.
Hva vil du at folk skal huske deg for? Hva sier de i begravelsen din? Hvor mange er der? Tenk litt på den..

Nå har jeg jobbet hardt for å bygge dette i 8 år, men om jeg ikke hadde mine rutiner, selvbeherskelse teknikker og disiplin, så vet jeg ikke hva som hadde skjedd etter i går morges.

Hadde jeg brukt dagene på å se på Netflix fra sofaen, så hadde jeg fått ræva i gir og gjort noe med livet om det hadde skjedd.

Siden jeg allerede har gjort noe med livet, og siden det er såpass mye større enn meg selv, ga det meg en vill motivasjon til å gjøre det jeg må før det er for sent. Nå hadde jeg plutselig dårlig tid, liksom.

Ting som dette har skjedd ofte i mitt liv. Ting som får en til å tenke på et nivå som heldigvis ikke alle opplever. Hvor man er nødt til å se på seg selv fra flere andre vinkler og gjennom forskjellige perspektiv.

Jeg sier ikke at jeg skulle ønske alle hadde gått gjennom disse opplevelsene. Heldigvis kan slikt deles ved at jeg kan bruke mine erfaringer til å hjelpe andre mennesker. Ved å gi dem perspektiv som forandrer livene deres.

Hvem skulle trodd at mitt tilsynelatende taperliv skulle utvikle seg til en slik suksesshistorie?

Jeg lever et liv i suksess. Jeg har gjort det i flere år, selv om det har vært et fattig liv. Jeg har måtte leve på 200kr i uka for å forsørge familien til tider, fordi systemet har [SENSUR] oss i [SENSUR] gjentatte ganger.

Det er skammelig å si det, men jeg har ved noen anledninger måtte stjele mat for å ikke la barna gå sulten.

Men vi har alltid hatt hverandre. Jeg har alltid hatt kjærlighet rundt meg, som har drevet meg til å fylle tomrommene vi manglet, som ofte var penger, dessverre.

Nå er alt endret. Jeg har laget en drøm ut av mine erfaringer og kan tjene til livets opphold gjennom å vise mennesker at de har en indre kraft. En kraft til å forandre verden om de vil og ta kontroll over livet deres.

Det har gitt meg en visjon og en plan som vil gjøre endringer på et globalt nivå og jeg gleder meg hver dag til å bygge på det.

Takk for at du leste dette, det ble litt terapi for meg.

Ha en fantastisk dag og nyt den. Ting kan plutselig skje fort.

Hjelper andre 

Historien til Tor Erik er viktig. Den viser hvor skjørt livet er, og hvor godt man bør unytte tiden sin på denne jorden. Ordene hans har så langt rørt mange mennesker, og som han selv sier til Sosialnytt:

– Jeg har ikke sett hva historien min kan gjøre før nå i de siste månedene. Nå ser jeg at jeg ikke kan slutte med det jeg gjør. Jeg har funnet mitt kall.

Derfor jobber han nå med prosjektet FML. Et prosjekt som tar sikte på å hjelpe mennesker i forskjellige livssituasjoner. Sjekk ut nettsiden deres dersom du har behov for å snakke med noen om livsendring. 

Neste artikkelNeste
Scroll ned

Med hjelp av to epler lærte denne læreren elevene sine noe om mobbing

Mobbing er et stort problem som vi dessverre ikke har klart å få bukt med i Norges land. Vi vet at rundt 63.000 barn...

Martin fikk sjokk da han oppdaget hvor stor skade snusen hadde gjort – ønsker å advare andre

47-år gamle Martin Sandqvist fikk sjokk da Nittedal tannklinikk avdekket store skader i munnen hans. Martin har brukt snust hver eneste dag de siste 30...

Brukte mobil mens han kjørte og tok livet av tre barn – Nå ønsker familien at du skal se videoen

Alt for mange mennesker bruker mobiltelefonen mens de kjører. Og alt for mange må betale med livet sitt som følge av dette. Visste du at...