Meningsinnhold 
Jeg sitter på toget. Rundt meg er det stille. Ikke fordi toget er tomt, men fordi ingen prater. Det er som om vi alle befinner oss i hver vår lille boble. Ørepropper i ørene, blikket festet på mobilen. Vi omgir oss med mennesker, men likevel føles det som om vi er alene.
Det slår meg hvor mye som har endret seg de siste årene. Tidligere var det helt vanlig å småprate med sidemannen på bussen, i køen, eller kanskje til og med på flyet. Nå virker det nesten unaturlig å starte en samtale. Hva har skjedd med oss? Hvorfor har vi sluttet å prate med hverandre?
Mobilene har uten tvil blitt en integrert del av hverdagen vår, og de gjør livet enklere på mange måter. Vi har tilgang til alt vi trenger i lomma – informasjon, underholdning, venner og familie. Men hva med menneskene som sitter rett ved siden av oss? Har vi mistet noe viktig i jakten på det digitale?
Det er ikke bare det at vi ikke prater lenger. Vi unngår blikkontakt, setter på musikk, og lukker oss inne i våre egne verdener. Kanskje er det fordi det føles enklere. Det er mindre risikabelt enn å starte en samtale med en fremmed. Vi kan unngå de pinlige pausene eller ubehaget ved å ikke vite hva vi skal si. Men samtidig går vi glipp av muligheten til å lære noe nytt, møte noen interessante mennesker, eller bare føle en form for fellesskap.
Jeg tror ikke løsningen er å kaste mobilene eller slutte å bruke teknologi. Men kanskje vi kan bli litt mer bevisste. Neste gang vi sitter på bussen eller venter på toget, kan vi kanskje ta ut øreproppene, legge mobilen i lomma og være åpne for de rundt oss. Kanskje vil en liten kommentar til sidemannen gjøre reisen litt mer interessant – for begge parter.
Så jeg spør: Har vi virkelig sluttet å prate med hverandre? Og er det på tide at vi begynner igjen?
Med vennlig hilsen,
En bekymret pendler
Har du en mening du vil ha på trykk hos Sosialnytt? Send teksten din til kontakt@sosialnytt.com