Eivind Skår Ertesvåg 
Harald Eia, født i 1966 i Bærum, er en norsk sosiolog, komiker, skuespiller, tekstforfatter, og TV-programleder. Han er kjent for sin humor og har samarbeidet med flere kjente komikere. Eia har også produsert populærvitenskapelige TV-serier, blant annet «Hjernevask», som utforsker ulike sosiale og vitenskapelige temaer. Nå er han aktuell med Oslolosen, sammen med med Petter Northug på TV 2.
Opplevde alle foreldres mareritt
I 2019 opplevde Harald Eia og Nadina Bouhlou alle foreldres mareritt. Den store sorgen har de fortalt om gjennom flere podkaster og intervjuer.
I podkasten til NRK, «Tobias», har de åpent fortalt om sønnen som ble født med en arvelig sykdom. De forteller om månedene hvor de klamret seg til håpet, og om tiden etter.
Seks uker før termin ble sønnen tatt med keisersnitt da det oppsto komplikasjoner.
Harald og Nadina ga han navnet Tobias. Babyen ble lagt i respirator da han ikke pustet på egenhånd, og måtte gjennom flere operasjoner. Etter to måneder bestemte legene at det var nok, behandlingen ble avsluttet og den lille gutten døde.
Foreldrene har uttalt at det å fortelle historien kan være til hjelp for andre, samtidig som det er godt å snakke om Tobias.
– Jeg er veldig stolt av Tobias. Han var fantastisk! Det var så få som ble kjent med ham, derfor føles det fint å fortelle om ham, forteller Bouhlou til NRK.
Samtidig forteller hun i podkasten at hun vanligvis ikke prater åpent om så personlige ting.
Folk som kjenner meg, vet at jeg er en ganske privat person. Å snakke om dette, så åpent og inngående, er ikke noe jeg trodde jeg ville gjøre, sier Bouhlou. Men i podkasten poengterer hun også at historien deres kan være til hjelp for andre.
– Kanskje det er noen som går gjennom noe av det samme, akkurat nå. Noen som tenker at de aldri vil bli glade igjen. Men det kan skje, man kan bli glad igjen, sier Bouhlou.
Når noen man kjenner gjennomgår en tragedie har vi vel alle kjent på den følelsen hvor vi er usikker på hvor mye kontakt vi skal ta. Er det for tidlig? Kan man snakke om det? Hva om jeg sier noe feil? Slike tanker og uro er ikke uvanlig for de som er rundt personer som opplever en tragedie, men Harald Eia poengterer i podkasten at noe av det viktigste man kan gjøre faktisk er å vise at man bryr seg. Det er aldri feil.
– Det er så lett å trekke seg litt tilbake. Man vet ikke helt hva man skal si, man blir ubekvem og tenker at de som er midt i tragedien har nok med sitt. Men det er aldri feil å sende en SMS, eller å spørre hvordan det går. En hilsen på døra, en melding, en klem, ikke noe av det er feil, sier Eia i podkasten.
Hele podkasten kan du høre her.
Tapet av moren
I løpet av helgen deltok programlederen i TVNorges talkshow «Else», hvor Harald Eia nok en gang delte åpenhjertig om de sorgene som har påvirket livet hans.
Da programleder Else Kåss Furuseth, 43 år gammel, selv slet med å holde tårene tilbake, ble intervjuet med Eia spesielt følelsesladet idet han snakket om den dype sorgen han følte etter tapet av moren.
Moren til Harald fikk demens, og han forteller at han de siste årene trakk seg bort fra henne. Noe han angrer på i dag.
– Da moren min døde skulle jeg holde tale for henne i kapellet. Jeg hadde skrevet talen og den handlet om at jeg syntes jeg hadde vært en dårlig sønn. Da jeg vokste opp – søsteren min var seks år eldre enn meg og hun begynte med rus og ble etter hvert psykisk syk, forteller Eia.
Videre forteller Harald om noe som mange pårørende av demenspasienter kan kjenne seg igjen i. Moren ble mye mer direkte etter at hun fikk sykdommen.
– Jeg likte det ikke, fordi jeg allerede hadde dette raseriet som jeg strevde med å holde i sjakk. Det var litt urettferdig, men jeg hadde det. Det gjorde at jeg trakk meg litt unna. Det skulle jeg fortelle om i begravelsen, «beklager at jeg ikke var der så mye for deg som jeg burde, men jeg klarte det ikke fordi jeg var så sint på deg», forteller Harald til Else.
Det at han aldri fikk tilgitt moren eller snakket med henne om det, er noe som plager han i dag.
I begravelsen forsøkte han å holde en tale som skulle få frem alle tingene han bar på.
– Det var en påkjenning å gjennomføre det, jeg gråt skikkelig mye, Ja, jeg hulket. Og når man er mann så er man ikke vant til å gråte så mye, sier han.