Eivind Skår Ertesvåg 
Hedvig snakker ut om tiden i «Kompani Lauritzen».
Den femte sesongen av det populære TV-programmet «Kompani Lauritzen» har skapt mye oppmerksomhet, og spenningen nådde nye høyder under det beryktede «helvetesdøgnet». Deltakerne ble utfordret til det ytterste, og Dag Otto Lauritzens militære øvelser viste seg å være mer enn hva noen av deltakerne hadde forventet.
Uten forvarsel ble rekruttene vekket midt på natten og tvunget ut på en krevende marsj uten verken mat eller informasjon om hva som ventet dem. Marsjen inkluderte flere utfordrende elementer som tydelig tok på deltakernes fysiske og mentale helse.
Aleksander Sæterstøl som valgte å trekke seg fra konkurransen, etterfulgt av en intens dimmekamp mellom de tre deltakerne med lavest poengsum; Hedvig Sophie Glestad, Robin Hofset, og Rauand Ismail. Det var Hofset som til slutt klarte å holde seg i konkurransen, noe som betydde at Ismail og Glestad måtte forlate «Kompani Lauritzen».
I neste dimmekamp var det Nora Haukland som røk ut.
Hedvig snakker ut om opplevelsen
I et ærlig intervju med Her og Nå deler Hedvig Glestad sine tanker og følelser om opplevelsen. Hun beskriver hvordan det som i utgangspunktet var en morsom utfordring, gradvis utviklet seg til å bli en kilde til flauhet og frustrasjon. Glestad følte seg målrettet og urettferdig behandlet av befalet, og opplevde at de var spesielt «frekke og harde» mot henne.
– I starten var det bare morsomt og gøy å bli pirket på av befalet. Så utviklet det seg til å bli mest flaut. Jeg følte noen ganger at de var ute etter å ta meg, og jeg opplevde at de snakket hyggeligere til noen av de andre. Det var som om de var ekstra frekke og harde mot meg – som jeg syntes var tøft, sier hun og legger til:
– Plutselig var jeg tilbake på skolebenken, og jeg følte meg som bølla i klassen. Det var en litt rar opplevelse.
Videre i intervjuet åpner Glestad opp om sin ADHD-diagnose, som hun fikk da hun var 30 år gammel. Hun reflekterer over utfordringene dette medførte i barndommen, hvor hun ofte følte seg annerledes og slet med selvbildet. ADHD-diagnosen har hjulpet henne med å akseptere seg selv, men hun uttrykker et ønske om at tilstanden hennes kunne blitt oppdaget tidligere.
– Jeg skulle ønske noen hadde plukket det opp litt før. Å få ADHD-diagnosen har vært viktig for meg. Det har gjort det lettere å akseptere meg selv for den jeg er. Det er ingen unnskyldning, men det er faktisk en kjemisk forskjell i hjernen min og i hjernen til noen som ikke har ADHD.
LES OGSÅ: Nadia (21) beskriver ADHD – «For å overleve har vi skapt vår egen måte å være og reagere på»
Glestads åpenhet om hennes personlige kamp med ADHD viser hvor viktig det er med forståelse og inkludering, både i TV-produksjoner og i samfunnet generelt. Så flott at du deler, Hedvig!
