Eivind Skår Ertesvåg 
Han har svarte øyeepler, rød hud, arr som kjevebein og ingen nese eller ører. Henry Rodriguez har ett mål: Å ligne en tegneseriefigur.
Du skulle kanskje tro at det er snakk om en karakter fra en Marvel-film – men dette er en ekte mann med en ekstrem visjon for eget utseende. Henry Rodriguez (33), opprinnelig fra Venezuela, har brukt over ti år på å forvandle kroppen sin til en levende versjon av tegneseriefiguren Red Skull, kjent fra Captain America.
Han bor nå i den rolige nederlandske byen Oss, og vekker selvsagt oppsikt – men for Henry handler det ikke om å få blikk. Det handler om identitet, kunst og full frihet.
Tatoverte øynene
Alt startet i 2012 med en tatovering på øyeeplet. Siden den gang har Henry fjernet både nese og ører kirurgisk, og fått huden i ansiktet farget knallrød. Han har implantater under huden for å forme panne, kinnbein og øyenbryn – alt for å etterligne et hode uten kjøtt og hud.
– Et hodeskalle har verken nese eller ører, har han uttalt.
Arr som kunst og kropp som uttrykk
Henry har også påført seg bevisste arr for å framheve strukturen i ansiktet. Rundt kjeven er det øverste hudlaget fjernet for å etterligne knokler – en form for kroppskunst som går langt utover klassiske tatoveringer eller piercings.
Dette kalles bodymodifikasjon, og er en voksende trend verden over – spesielt blant dem som søker å leve utenfor normen.
Bodymodifikasjon er når man bevisst endrer kroppen – fra små justeringer til ekstreme inngrep som implantater og fjerning av kroppsdeler.
Henry selv sammenligner det med gamle afrikanske tradisjoner der kropp og kultur gikk hånd i hånd. – Det er ikke nytt, det er bare annerledes, sier han.
Ved siden av å være levende kunst, er Henry også tatoveringskunstner, og har jobbet i over 47 land. Han reiser verden rundt og gjestearbeider i tatoveringsstudioer.
Nå bor han hos venner i Nederland, og overraskende nok trives han best i det stille. – Jeg liker ro og fred. Jeg søker ikke oppmerksomhet, forteller han.
Han snakker spansk og bruker oversettelsesapp for å kommunisere – men det stopper ham ikke fra å leve det livet han ønsker.
For Henry handler ikke dette om sjokkverdi, men om autentisitet. Selv om noen ser på ham med skepsis, sier han at han er vant til stirrende blikk og kommentarer.
– Folk kan mene hva de vil. Jeg lever for meg selv – ikke for samfunnet.
Han er også klar på at han ikke oppfordrer andre til å gjøre det samme – men han mener flere burde tørre å være seg selv, uansett hva det innebærer.
