Hjem Historier fra livet Jeg fant brillene til han og sa: «Ikke bry deg om de guttene. De er noen idioter. De har ikke noe skikkelig liv.»

Jeg fant brillene til han og sa: «Ikke bry deg om de guttene. De er noen idioter. De har ikke noe skikkelig liv.»

av Eivind Skår Ertesvåg

Jeg var akkurat ferdig med min første uke på ungdomsskolen. En spent og nervøs uke var over. Mange inntrykk og mange nye mennesker.

Da jeg var på vei hjem fra skolen fikk jeg øye på en liten gutt som gikk på andre siden av veien. Sekken hans virket å være blytung. Jeg tenke for meg selv at det var rart at han tok med seg alle skolebøkene hjem på en fredag. Jeg skal innrømme at jeg tenkte at dette må være en skikkelig nerd.

Selv hadde jeg store planer for helgen. Både fest og fotballkamp sto på agendaen. Så jeg tenkte ikke så mye mer på denne gutten og fortsatte hjem.

Men jeg hadde ikke gått så langt da jeg oppdaget en gjeng med ungdommer som sprang bort til gutten på andre siden av veien. De dro av han sekken, kastet den bortover fortauet, sparket bein på han slik at han lå langstrakt på bakken. De sparket han mens de lo.

Brillene trillet av han, jeg kunne se at de landet i gresset noen meter unna.

mobbing
Illustrasjonsfoto fra Canva

Jeg så at guttens øyne var fylt med sorg. Det stakk i hjertet mitt å se. Jeg løp bort til han, han krøp rundt på bakken, prøvde å finne brillene sine. Jeg kunne se at øynene var våt av tårer.

Jeg fant brillene til han og sa: «Ikke bry deg om de guttene. De er noen idioter. De har ikke noe skikkelig liv.»

Gutten så på meg mens hans takket for hjelpen. En smil begynte å bre seg om munnen hans. Et smil som uttrykte takknemlighet.

Jeg spurte han om hvor han bodde. Vi bodde faktisk like i nærheten av hverandre, jeg sa at jeg aldri hadde sett han før.  Da forklarte gutten at han hadde gått på en privatskole frem til nå.

Illustrasjonsfoto fra Pixabay

Navnet hans var Peter. Vi slo følge på veien hjem mens vi pratet. Jeg likte Peter godt. Jeg spurte om han ville være med å spille fotball med meg og noen venner dagen etter. Han lyste opp når han fikk dette spørsmålet, selvfølgelig ville han det!

Jeg var sammen med Peter hele helgen. Likte han bedre og bedre, også vennene mine likte han. Da mandagen kom så jeg Peter langs veien. Han dro på alle bøkene sine. Jeg gikk bort til han og sa: «Hei kompis, skal du fortsette å dra på alle disse bøkene hver dag, kommer du til å bli en eneste stor muskelbunt!». Peter lo og ga meg halvparten av bøkene.

I løpet av de neste årene hang vi sammen hele tiden. Vi var bestevenner. Da det var tid for å begynne på videregående ble det dessverre slik at vi begynte på hver sin skole. Peter ville bli lege, mens jeg skulle gå på økonomi.

Det ble nå en fysisk avstand mellom oss, men jeg visste at avstanden ikke ville bli et problem. Vi ville alltid være venner.

På avslutningsfesten til ungdomsskolen var Peter bedt om å holde en avskjedstale. Gud jeg var glad for at ikke jeg måtte prate foran alle de andre elevene. Men for Peter gikk det fint, han øvde på talen i forkant.

Illustrasjonsfoto fra Pixabay

Men før han skulle opp på podiet kunne jeg se at han var nervøs. Jeg klappet han på skulderen og sa: «Ikke stress kompis, dette kommer til å gå kjempebra.» Jeg kunne se det samme takknemlige blikket som han hadde sendt meg den dagen på fortauskanten. Han lo og takket for støtten.

Tiden var inne. Peter skulle ta. Han kremtet før han innledet:

«En avslutningsfest er det perfekte tidspunkt for å takke alle som har støttet deg gjennom noen vanskelige år. Foreldre, lærere, kanskje en trener, men fremfor alt: vennene dine. 

Jeg mener at den beste gaven du kan gi noen er å være en venn. Nå skal jeg fortelle dere en spesiell historie.» 

Jeg ble sjokkert da Peter fortalte historien om den første dagen han traff meg. Denne dagen hadde han planlagt å ta sitt eget liv.

Han fortalte i detalj hvordan han hadde ryddet skapet og rommet sitt, slik at moren ikke skulle måtte gjøre det senere. Han hadde tatt med seg alle tingene hjem fra skolen, slik at foreldrene ikke skulle måtte hente dem.

Peter satt øynene i meg, smilte mens han sa: «Heldigvis var det en som reddet meg. Denne vennen hindret meg i å gjøre det utenkelige.»

Alle som hørte på talen satt med tårer i øynene. Jeg kunne se at foreldrene han så meg med et takknemlig blikk. Da var da jeg forsto betydningen av det jeg hadde gjort for noen år siden, den dagen på vei hjem fra skolen.

Jeg har lært at du aldri skal undervurdere betydningen av dine gjerninger. Med en liten gest kan du forandre livet til en person.

Kilde: Denne historien verserer i en rekke versjoner på nettet. Jeg har skrevet den om med egne ord. Jeg håper budskapet når frem til mange der ute, og at flere kan gjøre en forskjell i livene til de som trenger det. 

LES OGSÅ15-år gammel gutt ble slått til blods på vei hjem fra skolen – Foreldrene vil gi mobbing et ansikt

Om Sosialnytt

Solsialnytt har siden 2014 gitt deg de mest engasjerende historiene i Norge. Hovedfokuset vårt er å gi deg positive historier.