Eivind Skår Ertesvåg 
I 1901 fikk statsadvokaten i Paris et anonymt brev som skulle avsløre en ufattelig tragedie: Den forsvunne societetskvinnen Blanche Monnier fra Poitiers hadde vært låst inne på et lite loftsrom i hele 25 år.
Da politiet brøt seg inn i familiehjemmet, møtte de en stank og et syn som fikk selv erfarne tjenestemenn til å miste munn og mæle.
En velstående familie – og en forbudt kjærlighet
På 1870-tallet var Blanche en livlig og intelligent ung kvinne fra en høyt respektert, konservativ familie. Moren, Louise Monnier, var kjent for sitt veldedige arbeid og sitt gode omdømme. Men da Blanche forelsket seg i en advokat som ikke var rik nok eller fra en «fin» nok familie, sa moren nei.
Ifølge samtidige beretninger ble Blanche til slutt låst inne på loftet – angivelig midlertidig, helt til hun ville bryte forholdet. Men dagene ble til måneder. Måneder ble til år. Og årene – til 25 år i mørke.
Et brev som avslørte alt
Den 23. mai 1901 mottok politiet i Paris et anonymt brev:
– «Herr statsadvokat, jeg har den ære å informere Dem om en svært alvorlig sak. En ugift kvinne har vært låst inne i huset til Madame Monnier, halvsultet og levende i skitt i de siste 25 årene.»
Da politiet ankom familiens villa, nektet Louise Monnier å slippe dem inn. Til slutt måtte de bryte seg gjennom døren. En overveldende stank møtte dem. På loftet fant de en hengelåst dør, og bak den – en scene som lignet et mareritt.
Et grufullt syn
I hjørnet av rommet lå Blanche – nå en kvinne i 50-årene. Hun var utmagret, skjelettaktig, naken og omgitt av råtnende mat, avføring og insekter.
En av politibetjentene beskrev senere synet slik:
– «Så snart lyset trengte inn i rommet, så vi en kvinne som lå på en seng, dekket av et skittent teppe. Hun var helt naken på en råtten halmmadrass. Rundt henne lå rester av kjøtt, grønnsaker, fisk og mugent brød. Insekter krøp over sengen hennes. Hun ble identifisert som frøken Blanche Monnier.»
På de skitne veggene hadde hun, i et øyeblikk av klarhet, skrevet:
– «Vil jeg noen gang få friheten tilbake, eller skal jeg for alltid være fanget i denne levende graven?»
Endelig fri
Blanche ble pakket inn i et teppe og fraktet til sykehus i Paris. Legene fryktet først at hun ikke ville overleve, men til tross for den alvorlige underernæringen var hun ved bevissthet – og overraskende klar i hodet.
– «Det er så deilig å kjenne frisk luft igjen,» skal hun ha sagt.
Da Blanche ble reddet ut, satt moren – 75 år gamle Louise – rolig ved skrivebordet sitt, elegant kledd i sort og hvitt. Hun ble arrestert samme dag og tilsto at hun hadde holdt datteren fanget. To uker senere døde hun av et hjerteinfarkt i fengselscellen. Hennes siste ord skal ha vært:
– «Åh, min stakkars Blanche.»
Hvorfor gjorde hun det?
Ifølge Louise selv startet alt da Blanche nektet å gi slipp på sin elskede. Moren mente forholdet var en skam for familien og bestemte seg for å «isolere henne til hun ombestemte seg». Men da Blanche nektet å gi opp kjærligheten, ble fangenskapet permanent.
Selv etter at den elskede døde i 1885, lot moren henne bli værende på loftet.
Rettssak og etterspill
Broren Marcel Monnier ble også tiltalt for medvirkning. Han ble først dømt til 15 måneders fengsel, men senere frikjent fordi loven på den tiden ikke påla noen å gripe inn.
Historien sjokkerte Frankrike. Store folkemengder samlet seg utenfor familiens hjem i raseri. Avisene trykket daglige oppdateringer om «piken fra Poitiers», og forfatteren André Gide gjorde saken udødelig i boken Den innelåste fra Poitiers (1930).
Brevet som reddet henne
Den dag i dag vet ingen hvem som skrev brevet som avslørte sannheten. Noen mener det var en tidligere tjenestepike, andre tror det kom fra en tidligere soldat med kjennskap til familien. Uansett hvem som sto bak, reddet brevet et liv – og avslørte en familiehemmelighet som ellers ville gått i graven.
Et mørkt kapittel som aldri må glemmes
Historien om Blanche Monnier er et av de mest uhyggelige eksemplene på familievold i europeisk historie – et symbol på hvordan skam, kontroll og fasade kan ødelegge et menneske.
Hun tilbrakte 25 år i mørket, men ble til slutt et lysende symbol på overlevelse.