Eivind Skår Ertesvåg 
Å ha mange barn betyr ikke mindre kjærlighet, skriver seksbarnsmamma.
«Oi! Har du fire søsken? Det må være vanskelig for deg å ha en ny baby i huset igjen», sa en dame i 50-årene velmenende til min datter.
Vel vitende om hva som var det forventede svaret , og samtidig ikke glad i å si seg uenig med voksne, senket 9-åringen min hodet og sa forsiktig: «Faktisk, så liker jeg babyer. Jeg synes de er søte».
«Åh?», svarte damen, overrasket over svaret. «Det er vel bra, kanskje. Du har i hvert fall nok av dem».
Reagerer annerledes
Jeg har seks barn, og det gjør oss til et interessant objekt for mer eller mindre alle vi kommer over. En god del av kommentarene vi får er positive, men mange av de bærer med seg en underliggende antakelse. Folk tror at våre barn på et eller annet vis ikke får tilfredsstilt sine behov
At fordi vi har seks barn, kan vi ikke ha tid til alle.
Det hele er en del av det som er et klart paradoks for alle store familier. Om du ikke har en stor familie, så har du antakeligvis ingen aning hva jeg snakker om – men om du har en aldri så liten skokk med unger, så trenger jeg ikke en gang si hva jeg mener.
Det er nemlig sånn: Om du har to unger og en av dem har yoghurt i hele ansiktet og slår seg fullstendig vrang på butikken, så er hun som unger flest. Men om den samme rasende, yoghurt-innsmurte ungen har fire eller fem søsken stående å se på, så vil fremmede være langt strengere.
«Åja…», vil de si, «du har for mange barn til hva du klarer å takle».
Det er noe med store familier som gjør at mange er uvillig til å tolke noe i beste mening. I stedet gjør de det motsatte – de antar det verste.
Født for tidlig
Vårt femte barn ble født for tidlig, og tilbrakte flere uker på sykehuset der han slet med å puste på egenhånd. Da han til slutt klarte det, ble spising og vektøkning en ny utfordring. Han fikk hjelp av en fysisk trener allerede fra han var seks måneder gammel, og måtte gjennom en mindre operasjon da han var ni måneder.
Han fortsetter sin framgang, men er som regel flere måneder forsinket i å nå sine milepæler.
Da andre barn på hans alder kunne krype fra A til B (og noen av dem som var tidlig ute til og med kunne gå), lå han på ryggen og brukte beina til å skyve seg selv rundt.
«Får han fortsatt opptrening», spurte en bekjent mens hun hadde øynene mine på sønnen min som ålet seg langs gulvet.
«Ja. Han utvikler seg sakte. Veeeeeldig sakte». Jeg lo.
«Du har jo seks barn, så det er ikke akkurat slik at du får tid til å jobbe så mye med ham».
– Er det annerledes?
Jeg var lettere sjokkert og visste ikke helt hva jeg skulle si. Hvorfor var denne personen, som jeg ikke en gang kjente spesielt godt, av den oppfatning at jeg ikke hadde tid til å vise omsorg for sønnen min – og hjelpe ham å utvikle seg?
Livet i en familie som teller syv personer er åpenbart hektisk, men er det så mye annerledes i en familie på tre eller fire? Jeg er ikke så sikker på at folk med ett eller to barn føler at de sliter med for mye fritid, de heller.
Mange foreldre jeg kjenner må sjonglere det å jobbe deltid, og til og med fulltid, med barnas behov. Jeg skjønner ikke hvordan de får det til. Men de oppdrar glade, og veltilpassede barn.
Så jeg klarer ikke å se hvorfor det er så vanskelig å se for seg at foreldre til seks (eller 10 og 15 for den del) kan gjøre det samme. Vi har alle problemer med å få tiden til å strekke til.
– Tro ikke at det er slik for meg
Jeg vet om folk som har vokst opp i små familier og som følte at foreldrene ikke tok seg tid til dem, og folk som har vokst opp i en stor familie og følt seg høyst elsket. Det jeg prøver å si: du kan ikke konkludere med hvordan en familie er bare ved å telle hvor mange de er.
Den aktuelle diskusjonen er over, og jeg er sikker på at den kvinnen ikke tenkte så mye over det som var en enkel kommentar.
Men om jeg kunne gå tilbake i tid, så er dette hva jeg hadde svart henne.
«Jeg tror jeg vet hvor du kommer fra. Tross alt, når vi alle kaster oss ut av minibussen vår utenfor butikken, så ser det hele unektelig ut som et lite sirkus.
For deg ser vår familie ut som en identitetsløs horde av unger på en parkeringsplass.
Men tro ikke at det er slik det ser ut for meg.
– Ser ikke en stor skokk
Jeg kjenner og elsker mine barn. Jeg ber for dem ved navn. Å se dem alle oppnå sitt fulle potensial er det viktigste jeg vil gjøre i mitt liv.
Jeg ser hver og en av dem på et så individuelt nivå at, for å være ærlig, så kan jeg bli lettere satt ut av å se på et familiebilde og innse: Det der er virkelig mange folk!
Jeg ser ikke en stor skokk med barn når jeg ser familien min i hverdagen. Jeg gjør det bare ikke.
Nei, jeg har kanskje ikke tid til å drive med avansert håndverk eller være leder for skolens foreldregruppe, men barna mine brur seg ikke om noe av det uansett. Det de bryr seg om er at jeg bryr meg om å være sammen med dem, at jeg vil vite alt om dem, og er glad i dem.
For kjærligheten fungerer ikke som en kake – jo flere ved bordet, jo mindre blir stykkene.
Jeg er ingen perfekt mor, men det ville jeg ikke vært om jeg bare hadde én eller to unger heller. Jeg er bare en god mor. Og jeg er nok mor for mine barn.
Hver eneste en av dem.
Jenny Evans blogger på Unremarkablefiles.com. Du kan også følge henne på Facebook.
