Anne C. Olsen 
Bree hadde en drøm om å gå på videregående skole, og bli med i skolens cheerleader-tropp. Hun lot ikke Downs syndrom stoppe henne i å nå det målet.
Kecia Cox forteller til People at tiden etter at hennes 14 år gamle datter Bree fant ut at hun kom med på konkurransedanselaget i cheerleading ved Murray High School.
En plass i troppen, betyr at Bree får opptre sammen med storesøster Adrie, og følge i fotsporene til sin eldste søster Kyra. Bree sier at begge søstrene hennes er forbilder.
Og etter å ha fått den fantastiske beskjeden, skulle Bree fortelle de gode nyhetene til faren sin. Men da ble det for mye for henne – hun klarer ikke å holde tilbake gledestårne. Det søte øyeblikket ble fanget på video og har siden gått viralt på Kecias Instagram.
– Du kjemper for barna dine som har spesielle behov hver dag, og til en viss grad er du stemmen deres. Så når disse små seirene skjer, tenker du at det er verdt det. De blir sett av noen og de er verdsatt, sier Kecia til People.
Brees mor forteller at datteren vet at hun er annerledes og har litt andre kamper enn mange andre. Men Bree selv liker ikke å snakke om det.
– For henne var det å få dette øyeblikket hvor hun ikke følte seg annerledes verdt alt for oss. Og det faktum at hun kunne gjøre det sammen med søsteren sin er enormt, sier moren.
Bree kan fortelle at hun ble glad i dans alt som barn. Og det har bare vokst – spesielt med at hun har sett søstrene sine konkurrere på cheerleading-laget.
Og Bree har studert dem nøye. Alt før hun kom på laget selv kunne hun hver eneste dans utenat, og var med på alle konkurransene til søstrene, i håp om at hun også ville være med i troppen en dag.
Foreldrene var imidlertid ikke like sikre som Bree på at drømmen hennes ville gå i oppfylling.
– Da Bree så denne nye tingen, og ikke bare dansetimer i nabolagets dansestudio, men at de måtte være med på fotballbanen, basketballbanen som en del av skolen, det fikk henne til å lyse opp på en annen måte, sier moren.
Hun legger til at Bree ikke lot seg affisere av at hun hadde en funksjonshemming. Da hun så søstrene gjøre ting, skulle hun gjøre det også.
– Det knuste nesten hjertet mitt den gang, for jeg visste virkelig ikke om hun noen gang ville klare det, og hvordan skulle jeg forklare det til henne hvis hun ikke gjorde det? Jeg vil ikke begrense henne på noen måte, men jeg vil også beskytte henne, sier moren.
– Vi kan rope høyt om deres verdi og deres evner hele dagen lang, men hvis ingen er villige til å lytte, så kommer det egentlig ikke så langt, legger hun til.
Bree stilte på audition på lik linje med storesøsteren. Alle jentene som håpet å komme med på cheerleading-laget måtte danse individuelt for dommere og trenere. Bree hadde aldri gjort dette før, men sier hun ikke var nervøs.
– Hun bare stråler når hun danser. Hun bare går inn der, og bryr seg ikke om hva folk synes om henne, trer ut på gulvet, gjør det hun elsker og det er der hun er mest hjemme, sier moren.
Tre dager senere fikk Bree og storesøster Adrie begge beskjeden: De hadde kommet med på laget.
I utgangspunktet tok Bree nyhetene om at den store drømmen hennes gikk i oppfyllelse med overraskende fatning.
– Da de først fortalte henne at hun klarte det, sa hun «jeg vet.» Som om det ikke var noen big deal… Men hun var så stolt, forteller en stolt mor.