in ,

Hunden nekter å forlate sin døende eier – dør sammen med få timers mellomrom

Har du noen gang vært i tvil om at hunden er menneskets beste venn vil denne historien overbevise deg.

Kreftsyke Daniel Hove og hunden Gunner var sammen helt til siste åndedrag, og døde ifølge Zooprendente med noen timers mellomrom.

Daniel Hove hadde kreft i bukspyttkjertelen. Daniels familie hans støttet han gjennom sykdommen, men den 11 år gamle labradoren Gunner var utrettelig og forlot aldri eierens side. Gunner fikk sin egen seng på sykehuset, slik at han kunne holde Daniel selskap. Og natt som dag lå Gunner og våket over eieren.

Faksimile Facebook

Da Daniels tilstand forverret seg, ble også med Gunner syk. Etter hvert som de begge ble dårligere og Gunner ikke lenger kunne gå, måtte familien ta den tøffe avgjørelsen om å ta ham til veterinæren for å få ham avlivet.

– Var faren min var lei meg, var hunden trist. Var faren min rastløs, var hunden rastløs. Da far ikke reagerte, reagerte heller ikke hunden, sier datteren Marie Heather.

Daniel og Gunner fulgte hverandre i tykt og tynt, helt til døden. Da Gunner tok sitt siste pust, gjorde også Daniel det.

– Jeg har alltid lurt på hva som ville være verst for Gunner, om det var å avlive han eller at han skulle se far dø. Vi visste alltid at de ville forsvinne fra denne verden samtidig, men ikke at det skulle skje med kun noen få timers mellomrom, sier hun.

– Gunner kunne ikke leve uten far, jeg tror han valgte å gå med ham, sier Marie videre.

Gikk over hele verden

Marie publiserte historien om faren og hunden, samt bilder på Facebook. Og det tok ikke lang tid før den rørende historien ble skrevet om i aviser over hele verden. Noe Marie setter stor pris på.

Datteren stilte opp i flere intervjuer, og var med i et innslag på lokal-tv. I et innlegg på Facebook skriver hun:

«Jeg er helt overveldet av responsen min fars historie har fått. Jeg har blitt kontaktet av medier over hele verden, og av mennesker som har lest historien hans.
Normalt vil det å snakke foran et kamera gi meg panikkanfall. Jeg ville aldri bedt om å være den som snakket med lokale nyheter, men denne gangen var så annerledes. Jeg følte aldri panikk, vondt i magen, den skumle stemmen på skulderen eller til og med elveblest. Jeg var komfortabel, rolig og samlet, noe som hadde vært mye mer forventet av faren min. I sitt arbeid ble han intervjuet flere ganger av media. Det var alltid morsomt å se ham være helten på de lokale nyhetene.


Når jeg ser på det nå, tror jeg han var der med meg hele tiden, og holdt meg rolig og samlet. Jeg aner ikke ellers hvordan jeg fortalte den historien to dager etter at han døde uten å felle en tåre eller bryte sammen.»

Lik oss på Facebook
Følg oss på Instagram

Rektoren innførte disiplin og strenge krav – Elevenes karakterer gikk rett til værs

Slik unngår du å miste lappen på elsparkesykkel