Alle som har hatt en hund vet at det å ta farvel med sin firbente venn er smertefullt. Hunder er noen utrolig lojale skapninger som nesten utelukkende elsker sine eiere. Vi håper disse kloke ordene kan hjelpe deg eller noen du kjenner som gjennomgår sorgen etter å ha mistet en hund.
Teksten nedenfor er skrevet av Ernest Montaguge. Ernest skrev den etter å ha mistet sin elskede pitbull, Bolo.
Noen av dere, særlig de som nylig har mistet en hund, kan egentlig ikke forstå det. Jeg føler ikke behov for å forklare dette, men siden jeg ikke kommer til å leve evig, må jeg gjøre det.
Hunder dør aldri. De vet ikke hvordan. De blir lei, svært gamle, og får vondt i beina. Selvfølgelig dør de ikke. Hvis de gjorde det, ville de ikke alltid ønsket å gå en tur, selv lenge etter at deres gamle bein sier: «Nei, nei, dette er ikke en god idé. La oss holde oss i ro.»
De ønsker alltid å gå ut og ta en tur. Selv om deres neste skritt betyr at deres gamle sener ikke kan holde dem på føttene, vil de likevel fortsette å gå.
Det er en symfoni av lukter som omgir deres verden. Kattebæsj, andre hunders lukter, de råtnende restene av fugler .. og selvfølgelig deg. Det er det som gjør at verden er ideell for dem, og i en perfekt verden, er det ikke rom for døden.
Men hunder er veldig, veldig sliten. Og her er kjernen i det hele. Det er ikke noe du lærer på universitetet, hvor de holder foredrag om økonomi og jus.
De vet så mye at de glemmer at hunder aldri dør. Det er egentlig en skam. Hunder har så mye å tilby, mens mennesker bare skravler.
Når du tror at hunden din har dødd, så har den bare sovnet i hjertet ditt.
Og bare så det er sagt så logrer den ukontrollert med halen.
Det er derfor det gjør så vondt i brystet. Det er derfor du gråter hele tiden.
Hvem er det som ikke ville tatt til tårene når en lykkelig hund logrer med halen mot brystet deres. Huff! Det gjør vondt.
Men de logrer bare når de våkner opp. Det er da de sier: «Takk sjef! Takk for et varmt sted jeg kan sove, og ved siden av hjertet ditt er det beste stedet som finnes!»
Når de sovner første gang, våkner de opp hele tiden. Grunnen er selvsagt at du gråter hele tiden.
Etter en stund sover de mer (husk at en stund for en hund, ikke er det samme som for et menneske).
Som jeg sa: De sovner i hjertet ditt, og når de våkner, logrer de med halen.
Etter et par hundeår, sover de lenger, og det gjør du også.
De var gode hunder hele livet, det vet alle. Det er slitsomt å være en flink hund hele tiden. Spesielt når du blir gammel og beina begynner å gjøre vondt. Du faller ofte, og egentlig vil du ikke gå ut for å tisse når det regner, men du gjør det likevel. For du er en flink hund.
Så forstå dette, etter de har sovet i hjertet ditt en stund, kommer de bare til å sove lenger og lenger.
Men ikke la deg lure. De er ikke «døde». Det er ikke noe som heter det. De sover i hjertet ditt, og de kommer til å våkne opp, som oftest er det når du minst venter det. Det er bare sånn de er.
Jeg synes synd på folk som ikke har hunder som sover i hjertene deres. Dere har gått glipp av noe.
Unnskyld meg, nå må jeg gråte litt.