tirsdag, oktober 27, 2020

Hvorfor en sekulær stat er det mest rasjonelle

Mest lest nå

Det er flere viktige grunner til å se verdien i, og arbeide for, fremmelsen av en sekulær stat. Det første poenget som er sentralt å nevne er ganske enkelt at alternativene til sekularisme på mange måter vil være desidert mer problematisk. Selv om man ikke vil erkjenne eller kjøpe ideen om at en sekulær stat er det mest rasjonelle eller ønskelige, vil sekulære samfunnstrekk fremdeles kunne være en tiltrekkende idé. Blant annet vil dette være fordi man som enkeltindivid i et sekulært samfunn er sikret at andres religioner eller livssyn ikke får for mye makt eller innflytelse over ens eget liv.

I et ikke-sekulært samfunn vil forholdene være lettere tilrettelagt for brudd på enkeltindividets rettigheter i henhold til religion- og livssynsfrihet. I tilfeller hvor det for eksempel er snakk om religiøse og politiske krefter – som streber etter å forme samfunnet politisk og lovmessig etter sine religiøse preferanser og verdisyn – vil altså sekularisme her ha en modererende effekt. Dersom man går inn for et sekulært samfunn, setter man ikke på spill hvilke religiøse livssyn som vil komme til å styre det gitte samfunnet. Denne argumentasjoen vil også følgelig gjelde for religiøse, da man i et samfunn uten et sekulartisk tankesett til grunn, ikke har noen garanti for at det er ens egne religiøse syn som vil bli definerende verdier for samfunnet.


I et sekulært samfunn vil man kunne føle seg trygg på at staten ikke vil håndheve noen religion. Tvert imot legger man gjennom et sekulært samfunn selve grunnlaget for at man kan praktisere sin egen tro, så langt dette ikke får undertrykkende effekt i henhold til andre enkeltindivider. Fra et mindre personlig – og følelsesmessig tilknyttet perspektiv – kan man som et rasjonelt individ erkjenne at sekularisme hindrer ens egen religion fra å bli undertrykt av andre religioner. I tillegg vil dette frihetsfremmende idégrunnlaget ifølgelig også gjelde for de som ønsker å leve et liv uten tilknytning til religiøse praksiser eller livssyn. Det sentrale poenget her er likevel at også religiøse blir beskyttet under sekularisme; og det er altså en kortslutning og forenkling å bare erkjenne at det er sekulære enkeltindivider som blir ivaretatt i en sekulær stat.

Distinksjonen mellom privat og personlig religion på den ene siden, og statlig eller påtvingende religiøs praksis på den andre, er her sentralt. Det er en verdi i seg selv at et individ skal ha rett til å leve sine egne liv slik de ønsker; da med den sentrale betingelsen om at ens egne meninger og religiøse oppfatninger ikke skal innskrenke nettopp denne retten hos andre. Dette innebærer altså at man i kraft av denne friheten ikke skal innskrenke andres rett til å leve etter deres livssyn og overbevisninger. Dette grunnlegggende prinsippet gjelder for ethvert fritt samfunn.

I det øyeblikken man på et religiøst begrunnet grunnlag foretar – eller tar til orde for å foreta – samfunnsmessige bestemmelser eller innskrenkelser i lovverket, er man i konflikt med selve grunnlaget for hva et fritt samfunn innebærer. En sekulær stat, og fraværet av en statsreligion, er i slike konflikter et stabiliserende grunnlag og utgangspunkt – i tillegg til å nettopp i kraft av dette også være det mest rasjonelle og rettferdige. Privat og personlig religion blir ivaretatt i et sekulært samfunn, noe som naturligvis er både nødvendig og avgjørende. Statlig og påtvingende religiøs praksis derimot, blir ikke ivaretatt i et sekulært samfunn – nettopp fordi det strider mot den individuelles rett til å leve etter sine egne verdier og holdninger angående religion og livssyn.

En sekulær stat sørger for at det blir tilrettelagt for samtlige religiøse praksiser; så lenge disse ikke selv begrenser religionsfriheten i samfunnet. I motsetning til et teokratisk samfunn, hvor én enkelt religion kan virke undertrykkende på andre religioner, vil et sekulært samfunn altså ha en modererende effekt på både religiøs undertrykkelse og religiøs dominasjon. Gjennom å ha et samfunn som er basert på sekulære prinsipper minsker man dessuten sannsynligheten for at man får ytterligere innskrenkelser; som for eksempel blasfemilover eller andre undertrykkende følger av et samfunn bygd på religionsbaserte lovbestemmelser. I tillegg vil altså enkeltindividers utøvelse av ikke-religiøse og humanistiske livssyn og filosofier her være godt ivarerett. I henhold til frihet, og samfunnets inkluderende åpenhet generelt, er den sekulære staten det best mulige utgangspunkt for et samfunn sett under ett. Sekulære prinsipper er i så måte en motkraft – og et sekulært lovverk en sikring – overfor teokratiske innskrenkninger og bestemmelser rettet mot individer i et samfunn.



Få med deg alle sakene våre! Klikk liker for å følge oss på Facebook

NESTE ARTIKKEL
SCROLL NED

Siste nyheter