Eivind Skår Ertesvåg 
Da Samantha Thomas var nyfødt ble hun adoptert bort av foreldrene sine. Først da hun fylte 18 år bestemte hun seg for å finne dem.
Men det skulle vise seg nesten umulig. Adoptivforeldrene til Samantha husket bare to små detaljer om hennes biologiske foreldre; de var Fra Chicago og etter hva de husket skulle faren hete Eddy.
Etter en liten stund innså Samantha at det ikke var mulig. Det fantes ikke nok informasjon til å kunne identifisere hvem som var foreldrene hennes, så hun skjøv tanken fra seg.
Livet gikk videre og da Samantha hadde nådd slutten av 20-årene hadde mye forandret seg i livet hennes. Hun var gift og hadde fått to barn.
Etter at Samantha selv ble mamma kjente hun enda mer på hvor viktig det var å finne sine egne foreldre. Hun begynte å lete på nytt.
Og denne gang skulle hun finne informasjon som hun ikke visste var tilgjengelig tidligere. Foreldrene hadde nemlig overlevert tre ting til henne ved adopsjonen. Disse tingene hadde i alle år blitt oppbevart av advokaten som ordnet med adopsjonen.
Det var et brev, et teppe og et bilde.
Men det skulle vise seg at de gode nyhetene ikke nødvendigvis skulle hjelpe henne med å finne foreldrene. Advokaten kunne nemlig informere henne om at brevet og fotografiet nylig hadde blitt kastet. Samantha ble knust, om hun bare hadde visst om disse tingene tidligere, kunne hun funnet foreldrene.
Men det ga henne også styrke til å fortsette. At foreldrene hadde overlatt disse tingene til advokaten ved adopsjonen ga henne et tegn om at de ønsket henne i livene sine. Hvorfor skulle de ellers levere fra seg et brev og et fotografi?
Samantha gikk da til retten for å få ut sin originale fødselsattest. Dommeren i retten var enig i at tingene foreldrene hadde etterlatt var et tegn på at de en gang ønsket kontakt med henne.
Samantha fikk utlevert fødselsattesten. Hun leste at hennes biologiske mor het Valerie Lopez.
Nå begynte den virkelige letingen. Samantha søkte på Facebook etter alle med navnet Valerie Lopez i Chicago. Hun fikk hundrevis av resultater. Men en av personene skilte seg ut. I biografien til denne personen på Facebook var det listet opp at hun var i et forhold med «Eddy».
Kunne dette være samme Eddy som pappaen hennes? Kunne foreldrene fremdeles være sammen?
Og mannen til Samantha var ikke i tvil. Da han fikk se bilder av denne Valerie Lopez på Facebook var han overbevist om at dette måtte være moren til Samantha. Likhetstrekkene var så mange.
Kontaktpunktet
Samantha forsøkte å styre følelsene sine. De var som en berg-og dalbane. Hun ønsket så sterkt å tro at dette var moren. Men samtidig ville hun ikke ha for store forhåpninger, tenk om det var feil. Tenk hvor skuffet hun ville bli.
Det var bare en måte å finne ut.
Samantha tok kontakt med kvinnen.
Hun sendte en melding på Facebook hvor hun fortalte om bakgrunnen og livet sitt. Hun fortalte om adopsjonen, om de tre tingene som hun aldri fikk vite om, og om hvordan hun fikk tilgang til fødselsattesten sin.
Nå var det bare å vente.
Hun ventet i dagevis. Sjekket telefonen hver time, ønsket så sterkt å få et svar. Så, fire dager senere, kom svaret.
Valerie bekreftet at hun måtte være moren.
Hun skrev at meldingen til Samantha hadde fått henne til å strigråte. Hun forklarte videre at det å adoptere Samantha bort hadde vært den største tabben i hennes liv.
Like etter pratet de to kvinnene sammen på telefon.
Samantha fortalte om oppveksten og livet. Valerie om sitt liv. Hun kunne fortelle at hun hadde giftet seg med pappaen til Samantha, fire år etter adopsjonen.
Og ikke minst; hun kunne fortelle at Samantha har tre søsken. To gutter og en jente.
Etter dette snakket mor og datter daglig på telefonen. Etterhvert pratet Samantha også med faren sin. De tre ble enig om at hun skulle skrive en melding til søsknene, som foreldrene skulle overlevere.
Og så, endelig, fikk Samantha treffe hele familien sin. Etter nesten 27 år. Det første møtet fant sted 2 september 2017, og siden har hun knyttet sterke bånd til både foreldrene og søsknene sine.
En hjertevarm historie som viser at vi alle kan gjøre feil – men at det aldri er for sent å endre på eller gjøre ting godt igjen.
LES OGSÅ: Enslig mor adopterte to barn med et års mellomrom. Så viste det seg de hadde noe til felles