Morsdag for mange betyr blomster, kaffe på sengen og varme klemmer.
For Jan Thomas betyr det også et savn som aldri slipper taket.
På Facebook deler han et rørende innlegg om moren – om galgenhumor, kjærlighet, frisørkatastrofer og en sorg som fortsatt sitter dypt.
– Sorgen er der. Savnet er der.
Jan Thomas forteller at moren «slapp ham fri» i januar 1986. Selv om livet førte ham til USA og nye eventyr, var det i påsken 2001 han fikk gi henne en overraskelse hun sent ville glemme.
Han banket på døren hennes i Lindemannsgate på Frogner – uanmeldt.
Resten er, som han selv skriver, historie.
Men morsdagen vekker også det tunge.
– Sorgen er der. Savnet er der. Min måte å leve med det på er å fortelle historier.
Han minner samtidig om at mange synes denne dagen kan være vond.
– Mange av oss har mistet sin mamma, og dager som denne kan være tunge.
Vennens ord han aldri glemmer
Da moren døde, sa en nær venn noe som har fulgt ham siden.
– «Minnene er en gave til deg, Jan. De tar hun ikke med seg.»
Det er nettopp derfor han deler.
For minnene lever.
Frisørtabben han aldri glemmer
Innlegget byr også på et glimt av den varme humoren som tydelig preget forholdet deres.
Som tenåring hadde Jan Thomas utplassering hos frisør én dag i uken. Hettestriper var det nye – og han trengte et «øvingshode».
Valget falt på mamma.
Fire timer med heklenål gjennom plast, sviende bleking og begrenset kjemikunnskap senere, var resultatet alt annet enn vellykket.
Halvparten av håret falt av.
Moren var fortvilet – men kjærligheten var like stor.
I dag kan han le av det. Og han forsikrer at ferdighetene har blitt betydelig bedre siden den gang.
– Ta den ekstra telefonen
Jan Thomas bruker også anledningen til å sende en viktig påminnelse til alle som fortsatt har moren sin.
– Til dere som fortsatt har mamma: Ta den ekstra telefonen. Si at du er glad i henne. Gjerne én gang for mye enn én gang for lite. Det er for sent når de er borte.
Ordene treffer.
For selv om livet går videre – med kjærlighet, bryllup og nye kapitler – finnes det øyeblikk som aldri kan deles igjen.
Han skriver at det gjør vondt at moren ikke fikk møte Harlem. At hun ikke kunne være med i bryllupet i Spania i sommer.
Likevel kjenner han henne fortsatt.
Noen ganger nesten fysisk.
Som når han opplever noe stort.
Eller privat.
Eller gøy.
Da kan han nesten høre henne.
«Janemann …»
Og kanskje er det nettopp det som er kjærlighetens styrke.
Den forsvinner aldri helt.