Eivind Skår Ertesvåg 
Det er på tide at vi foreldre begynner å snakke om realitetene ved det å få barn.
I november 1975, året før jeg selv ble født, stilte samlivsskribent Ann Landers et spørsmål til sine lesere: ‘Om du hadde fått muligheten til å gjøre alt på nytt, ville du da ha fått barn?’.
Nærmere 10.000 foreldre svarte på postkort – håndskrevet.
Noen uker seinere delte Landers resultatene i en artikkel med tittelen «70 prosent av foreldre sier det ikke er verdt det å få barn».
23 år etter at den artikkelen ble publisert, oppdaget jeg den. Jeg var da den stolte mor av to små, og allerede opphoven der jeg ventet på mine to neste, uventede tvillinger.
Oppvokst i en dypt kristen familie, trodde jeg det var min gudegitte skjebne å føde barn. Det var dette jeg var født til å gjøre. Så jeg gjorde det. Og jeg gjorde det bra.
Tanken på at det jeg gjorde var i tråd med Guds ønsker ga meg en dyp følelse av tilfredsstillelse i de første årene som mor.
Da den artikkelen av Ann Landers plutselig ramlet ned på fanget mitt, var jeg en håpefull 24-åring i ekteskapet og morsrollens glansdager.
Google er min venn
Jeg skrev mitt eget svar til Landers’ undersøkelse, hvor jeg slo kraftig tilbake mot henne og hennes egoistiske lesere. Jeg minnet henne på hvor perfekt det var å holde en sovende baby, hvordan pusten til den lille var søt av morsmelk, og hvordan hele ens eksistens baserte seg på den lille krabatens lykke.
Jeg gråt mens jeg skrev mitt svar, og jeg var sint på alle som nektet for at det å være mor bare er helt fantastisk.
12 år seinere, etter en spesielt slitsom dag som fersk alenemor og eneste forsørger for fire tenåringer, tastet jeg det inn på Google: ‘jeg skulle ønske jeg aldri fikk barn’.
Det var ikke en gang den løse lufta jeg innrømte det til. Nei. Det var Google.
Og jeg ville finne andre mødre som følte det samme. Jeg håpet å finne en annen mor i midten av 30-årene som hadde innsett realitene, og som var villig til å dele sin skammelige erkjennelse: ‘jeg skulle ønske jeg aldri fikk barn’.
Det veldig få snakker om
Google har lenge vært min krystallkule. Det er ikke første gang jeg har konsultert søkemotoren da ting har vært vanskelig.
‘Har jeg hudkreft?’
‘Er jeg dement?’
‘Burde jeg skille meg fra mannen min?’
Øyeblikkets fortvilelse blir overført inn i en lyttende søkeboks, som så sendes ut i lufta i et forsøk på å nå en forbindelse. Hvem som helst, bare de forstår hva jeg mener og kan fortelle meg at jeg ikke er den eneste, at jeg ikke har dødelig kreft i 4. stadium, at det er best å skille seg, og ja, at noen kvinner angrer på at de valgte å få barn.
Men veldig få snakker om det.
Jeg forstår at min midtlivs-anger over det å få barn i stor grad reflekterer rotet jeg har stelt i stand for meg selv.
Som tidligere svært religiøs, vet jeg hvordan jeg startet i en verden for så å ta en u-sving inn i en annen.
Jeg forlot den verdenen hvor en mor holder seg hjemme, får masse barn, ofrer egen karriere, og lar partneren forsørge seg, til fordel for en verden der kvinnen jobber, forsørger, oppfostrer og blir møtt med akkurat de samme forventningene som alle andre – selv om hun ikke var verken forberedt, utdannet eller klar for det.
Har vært heldig
I dag er jeg en alenemor til fire, og er omgitt av hundrevis av andre kvinner i samme posisjon. Kvinner som trodde de gjorde det rette ved å følge en utdatert religion, som giftet seg altfor tidlig og fikk for mange barn (en av mine venner har 9 unger!), og nå møter en brutal framtid uten særlig til utdanning.
Det er en tøff greie det å være mor, og jeg innser at min post-skilsmisse-verden lider av min mangel på erfaring, som igjen gjør det å være en forelder enda mer utfordrende enn det er.
Samtidig har jeg har vært heldig. Med en egen, veldreven bedrift hvor jeg kan jobbe hjemmefra, får jeg det hele til å gå rundt på et vis.
Men ‘å få det hele til å gå rundt’ var ikke det jeg forventet at det å være mor skulle innebære.
Jeg trodde det skulle være bedre. Jeg trodde jeg skulle være den mammaen som hele tiden inviterte andre på fest. Jeg trodde jeg skulle være søt og snill og Instagram-vennlig.
Jeg trodde jeg skulle ‘finne meg selv’, og at alt skulle falle på plass bare jeg var gift og fikk barn – slik som alle hadde sagt til meg at det ble.
Høres egoistisk ut
I stedet så sitter jeg her, midt i kjerneårene som mor, og føler meg helt fortapt. Jeg føler tiden renner fra meg og jeg er utslitt. Jeg føler som hele verden hviler på mine skuldre.
Og alt for ofte, så lengter jeg etter det enkle livet der jeg bare kan konsentrere meg om én ting: meg selv.
Den setningen høres egoistisik ut, men jeg tipper det er flere millioner mødre som forstår hva jeg mener. Her, i midten av det som er årene mine som mor (jeg har levd for (og med) mine barn i 15 år), innser jeg at det å være mor like mye som det å ønske dem velkommen inn i mitt liv, handlet om å ofre meg selv, min tid, min selvstendighet.
Balansegangen
Mine barn vil nemlig alltid være der. Og jeg vil alltid være der for dem.
I mine beste øyeblikk, innser jeg at jeg ikke nødvendigvis kjemper i mot det å være mor.
Jeg kjemper i mot alt det morsrollen har blitt. Det er et ekte meritokrati, som fungerer best for de som er så heldig å ha penger, tid, støtte fra familien, og en hengiven partner.
Selv om det er inntakt, så ser jeg hvordan veldig, veldig få par overlever overgangen til foreldretilværelsen på lang sikt. Det forandrer deg som kvinne. Du er i mindre grad en partner, men mer en omsorgsperson.
Det er hele tiden en balansegang du må få til. Og den balansegangen er ikke enkel. Den river og sliter innerst i sjela. Og den sliter deg ut.
I dag er kvinner ansvarlig for å opprettholde en helt umulig balanse mellom arbeid, familie og seg selv. Jeg tror det er tvingende nødvendig at mødre begynner å snakke om realitetene som de er – eller rettere, som de har blitt.
‘Tilværelsens uutholdelige letthet’
Søndag for noen uker siden – over et helt fat med vaffelkaker – sutret jeg til min kjæreste (som aldri fikk barn selv) om mitt hektiske liv. Om hvordan jeg føler meg dratt i så mange ulike retninger, hvordan det er helt umulig å konsentrere seg om én ting og hvordan jeg er totalt utslitt.
Han så på meg et lite øyeblikk, og sa:
«Livet ditt er så fyllt av mening, at du føler deg bortkommen i det. Mitt liv har vært så fullt av bare meg, at jeg har brukt flere år på å sy sammen noe som ligner på en mening med det: jeg planlegger turer og aktiviteter, finner på utflukter med venner. Men når alt kommer til alt, er de lettglemmelige. Jeg har en plass hvor jeg kan dele livet mitt med andre, og når jeg deler det med deg og ungene, så bygger øyeblikkene seg opp på hverandre og blir til et teppe av minner – med folk som ville savnet meg om jeg ble borte»
Svaret hans minner meg om dette sitatet fra Milan Kunderas bok Tilværelsens uutholdelige letthet:
«De tyngste byrdene er de som ødelegger oss, de som får oss til å synke, de som nagler oss til overflaten … Jo tyngre byrden er, jo nærmere er livet vårt jorda, og jo mer sannferdig er det. Og omvendt. Det absolutte fravær av byrde gjør mennesket lettere enn luften, får det til å sveve, bort fra overflaten og dets jordlige eksistens, så det blir intet mer enn halvveis virkelig, dets bevegelser like fri som det er ubetydelig. Så hva skal vi velge? Tyngden eller lettheten?»
Velger det tunge
Det slår meg at det ikke er barna jeg sørger over, det er min mangel på et valg. Jeg har ikke lenger muligheten til å dvele over slike eksistensielle spørsmål, drikke kaffe og filosofere i timesvis. Jeg har ikke lenger valget mellom tungheten eller lettheten.
Jeg velger mine barn, så jeg velger det tunge.
Friheten min mistet jeg da jeg fikk mine fire, briljante små mennesker, som har blitt mine kjæreste medskyldige. Min byrde, min virkelighet, min sannhet.
Noe finner man bare aldri ut av
Noen måneder etter at Ann Landers’ artikkel ble publisert, ble det gjennomført en spørreundersøkelse over telefonen. Folk ble stilt det samme spørsmålet: ‘om du kunne gjøre alt på nytt, ville du fått barn?’.
Av de tilfeldig valgte foreldrene, svarte nesten 90 prosent at barn helt klart var verdt det.
Jeg lurer av og til på hvilken av de to undersøkelsene som var mest sannferdig. De som sendte inn anonyme postkort, eller de som ble måtte gi sitt svar høyt og tydelig?
Eller er det bare slik at ulike dager, gir ulike svar? Jeg tror svaret er, ‘ja. akkurat det’.
Så skulle jeg ønske at jeg aldri fikk barn?
Tanken om å kunne reise tilbake i tid gjør meg bare frustrert og sørger bare for at jeg blir sittende fast – sint og forarget.
Så i stedet, omfavner jeg livet som det er. Jeg tar alt kaoset og all forundringen som er livet mitt til meg. Jeg slipper ut all smerte, omfavner det tunge, og nyter alle vendinger mitt liv med barn tar meg med på.
Hadde det ikke vært morsomt og plutselig reist til Tibet for å tilbringe 9 måneder i et kloster, i stedet for dette?
Det finner jeg aldri ut av.
Fordi fire unger står i underetasjen og venter på at jeg skal ta dem med på svømming.
Og det er livet. Og det er mitt. Og det venter på meg.
Denne artikkelen er opprinnelig publisert på YourTango.com: I Think I Would Be A Happier Person If I Never Had Kids