Eivind Skår Ertesvåg 
«Jeg forsto aldri hvordan barn kan unngå foreldrene sine – før jeg selv ble voksen».
Det sies at foreldre aldri slutter å elske barna sine. Men hva skjer når forholdet snur – og det er barnet som trekker seg unna? En ærlig fortelling fra Reddit kaster lys over en vond, men viktig problemstilling.
En anonym bruker delte nylig sin historie på Reddit. Der forteller hun om hvordan hun i mange år ikke kunne forstå at voksne barn kan la være å besøke foreldrene sine – helt til hun selv ble voksen og sto i samme situasjon.
«Jeg forsto aldri hvordan noen kunne unngå sine gamle foreldre. De som en gang ofret alt for oss. Men så begynte jeg å merke det selv – hvordan hvert besøk etterlot meg sliten, trist og frustrert», skriver hun.
Brukeren beskriver sin far som en mann som gradvis har blitt mer negativ og bitter med årene. Hver gang de møtes, klager han på alt fra været til politikken og naboene. Samtalen er sjelden hyggelig – og aldri toveis.
«Det handler ikke om å ikke elske. Jeg elsker ham. Men det er så krevende å være rundt noen som aldri smiler, aldri spør, og bare fokuserer på det vonde.»
Denne typen relasjon er ikke unik. Mange voksne barn kjenner på dårlig samvittighet over å ikke være mer til stede – men samtidig oppleves samværet som emosjonelt tappende.
Brukeren sier hun har forsøkt å foreslå aktiviteter og andre rammer for samvær, men faren er lite mottakelig. Til slutt har hun begynt å holde mer avstand, noe som gjør vondt – men føltes nødvendig.
«Jeg ville så gjerne ha en far jeg kunne le med, mimre med, støtte. Men det er bare ikke sånn lenger. Og det river i meg.»
Innlegget fikk stor respons. Flere kjente seg igjen i følelsen av å elske, men samtidig kjenne på avstand.
En skriver:
«Det er viktig å snakke om dette. For noen ganger er det ikke barna som har sviktet – det er forholdet som har forvitret over tid.»
Mange eldre føler seg oversett og ensomme – men noen ganger finnes det grunner som stikker dypere enn manglende tid.
