Johan Kofoed ønsket å jobbe så mye og så lenge helsen tillot. Nå mener han at nettopp det valget har gitt ham lavere uføretrygd – og retter kraftig kritikk mot systemet.
Debatten om uføretrygd handler ofte om hvordan flere kan komme seg inn i arbeidslivet.
For Johan Kofoed oppleves diskusjonen fra en helt annen side.
I et debattinnlegg i Fædrelandsvennen forteller han at han har vært ufør i tre år. Før det hadde han 17 år i arbeidslivet, til tross for helseproblemer som hadde fulgt ham siden barndommen.
Kofoed forteller at NAV på et tidspunkt foreslo at han skulle bli 50 prosent ufør. Selv mente han imidlertid at han fortsatt kunne arbeide mer.
Dermed fortsatte han.
Jobbet videre i åtte år
Kofoed forteller at han arbeidet i 65 prosent stilling i ytterligere åtte år.
Etter hvert ble helsen dårligere. Selv da leger og behandlere anbefalte full uføretrygd, ønsket han ifølge innlegget å holde fast ved arbeidslivet så lenge han kunne.
Til slutt var han nede i 20 prosent stilling før helsen satte en endelig stopper.
Nå mener han at valget om å holde seg i arbeid har slått økonomisk tilbake på ham.
– Fordi jeg valgte å stå lengst mulig og mest mulig i jobb, blir jeg nå straffet ut livet med den laveste uføretrygden man kan få. Jeg får ingen uttelling for årene i arbeidslivet. Arbeidslinja er med andre ord en løgn.
Slik beregner NAV uføretrygden
Bakgrunnen for reaksjonen er måten uføretrygd beregnes på.
NAV opplyser at uføretrygden normalt utgjør 66 prosent av gjennomsnittet av pensjonsgivende inntekt i de tre beste av de fem siste årene før uføretidspunktet. Inntekt over seks ganger grunnbeløpet tas ikke med i beregningen.
Reglene ble innført med den nye uføretrygden som trådte i kraft 1. januar 2015.
For mennesker som gradvis må redusere arbeidsmengden over flere år før de blir helt uføre, kan derfor tidspunktet NAV fastsetter som uføretidspunkt få stor betydning for beregningsgrunnlaget.
Det er nettopp dette Kofoed mener har rammet ham.
Sosialnytt har nylig skrevet om en annen side av uføreregelverket: Fra 1. oktober kan mange som har hatt uføretrygd i minst to år tjene langt mer før NAV reduserer uføretrygden.
Mener systemet gir feil insentiver
Kofoed mener konsekvensen kan bli at mennesker med dårlig helse økonomisk har mindre å tjene på å presse seg til å stå lenge i jobb.
Han trekker også frem et annet problem: Etter hans erfaring kan det være vanskelig å finne stillinger på under 50 prosent.
Dermed mener han mennesker med redusert arbeidsevne kan havne mellom to stoler – de er i stand til å arbeide noe, men finner ikke nødvendigvis stillinger som passer arbeidsevnen.
Dette er Kofoeds egne erfaringer og vurderinger.
NAVs uttalte mål med regelverket er samtidig at det skal lønne seg å kombinere arbeid og uføretrygd. Fra 1. oktober 2026 økes fribeløpet fra 0,4 G til 1 G for dem som har hatt uføretrygd i minst to år uten endring i uføregraden. NAV sier uttrykkelig at endringen gjør at man kan tjene mer før trygden reduseres.
Vi har også skrevet om at NAV fra 1. juli satte et tak på hvor kraftig uføretrygden kan reduseres når man jobber ved siden av.
Disse endringene gjelder imidlertid først og fremst inntekt etter at man har fått uføretrygd. De endrer ikke hovedregelen Kofoed reagerer på om hvordan selve uføretrygden i utgangspunktet beregnes.
– En skikkelig kjip tilværelse
Kofoed understreker at han på ingen måte betrakter uføretrygd som en attraktiv løsning.
– Personlig synes jeg å være ufør er en skikkelig kjip tilværelse. Den er fattig på mening, sosial kontakt og penger, men rik på fysiske og psykiske smerter. Jeg unner ingen dette.
Likevel sitter han igjen med en opplevelse av at systemet ikke belønnet ham for å holde fast ved arbeidslivet.
Og avslutningen på debattinnlegget er ikke til å misforstå:
– Likevel må anbefalingen til deg som sliter helsemessig være: bli raskt helt ufør. Det lønner seg. I hvert fall før politikerne lager et mer fornuftig system.
Kofoeds konklusjon er hans egen. Men historien hans reiser samtidig et større spørsmål i den pågående uføredebatten: Hvordan lager man et system som både gir økonomisk trygghet til dem som ikke kan arbeide – og samtidig gjør det attraktivt å bruke den arbeidsevnen man faktisk har?
Kilder: Fædrelandsvennen og NAV
