Det er ikke mye som har samlet Norge de siste ukene like mye som fotball-VM.
Landslaget er tilbake i mesterskap for første gang siden 1998, supportere har reist over Atlanteren, og her hjemme sitter folk oppe halve natten for å følge kampene.
Men én ting har fått nesten like mye oppmerksomhet som resultatene på banen: den norske «roingen».
Supportertrenden har dukket opp overalt. På tribunen. I sosiale medier. I Oslo sentrum. Og til og med blant politikere på Stortinget.
Nå sier journalist Tonje Ruud Sjølie i Romerikes Blad tydelig fra i et meningsinnlegg som også er publisert hos Nettavisen.
Hun er drittlei.
– Den forferdelig pinlige roinga
I innlegget skriver Sjølie at hun forstår at fotballinteresserte synes det er stort at Norge endelig er tilbake i VM. Hun kan også, med litt godvilje, forstå drakter, vikinghjelmer og heklete supporterhatter.
Men roingen? Der går grensen.
– Det jeg derimot sliter med å akseptere, er den forferdelig pinlige roinga.
Hun skriver at hun først syntes det var et morsomt påfunn, men at det etter hvert har blitt for mye. Når roingen ikke lenger bare skjer på stadion, men dukker opp i hverdagen og i nyhetsbildet, kjenner hun at hun får nok.
Og hun legger ikke akkurat fingrene imellom.
Sjølie beskriver klipp fra Times Square, der både kjendiser og vanlige nordmenn setter seg ned og ror, som noe hun blir flau av å se på.
Ville nesten flytte ut i skogen
Det som virkelig fikk det til å toppe seg for henne, var videoen fra stortingssalen som har gått sin seiersgang i sosiale medier.
Da ble det nesten nok.
– Da var det nesten så jeg logget ut av alt, slang telt og nistepakke på ryggen og flyttet ut i skogen for en stund.
Innlegget er skrevet med tydelig glimt i øyet, men det treffer likevel en nerve. For mens mange elsker at Norge endelig har fått en felles VM-greie, er det også flere som synes roingen har gått fra sjarmerende til smått masete.
På Sosialnytt skrev vi nylig om hvordan hele Norge ble invitert til å «ro» før Frankrike-kampen. Petter Northug skulle være med, og stuntet foran Slottet viste hvor stort fenomenet faktisk har blitt.
Hyller mannen som nektet å ro
Midt i kritikken kommer Sjølie også med en liten hyllest.
Hun trekker frem en mann som satt helt stille på tribunen under Norges kamp mot Senegal, mens alle rundt ham deltok i roingen.
– Jeg virkelig hyller han fyren som satt pal på tribunen under nattens kamp mot Senegal uten å røre én muskel.
For Sjølie er han tydeligvis helten for alle som ikke orker mer VM-roing.
Samtidig understreker hun at hun kan akseptere at folk gjør det under selve kampene. Det er når hele samfunnet virker å bli dratt inn i bølgen at hun reagerer.
Barneskoleelever, advokater, journalister og politikere – alle skal plutselig tilpasse hverdagen til VM, skriver hun.
Fikk sterke reaksjoner
Meningsinnlegget har skapt debatt.
VG har også omtalt saken og skriver at Sjølie fikk kraftige reaksjoner etter kommentaren. Ifølge VG kom det over 1000 kommentarer på Facebook, og mange ba henne «ta seg en bolle».
Selv skal Sjølie ha tatt kritikken med humor.
Det sier kanskje også noe om styrken i årets VM-feber. For roingen er ikke bare en bevegelse. Den har blitt et symbol på fellesskap, patriotisme, selvironi – og for noen: den ultimate norske kleine greia.
Sosialnytt har tidligere skrevet om hvordan Helene Spilling laget sin egen «Ro det i land»-hatt midt i VM-feberen. Også det viser hvordan roingen har spredd seg langt utover tribunen.
Deler folket i to
Det er kanskje nettopp derfor innlegget engasjerer så sterkt.
For dem som elsker roingen, er dette uskyldig moro. Endelig har Norge fått en felles ting å le av, dele og samles rundt. Etter 28 år uten VM er det mange som mener vi bør tåle litt begeistring.
For dem som er lei, har det blitt altfor mye. Når samme bevegelse dukker opp overalt, fra politikere til postmenn, kan selv den mest harmløse trend føles som et nasjonalt gruppearbeid man aldri har meldt seg på.
Og akkurat der ligger nok grunnen til at Sjølies tekst treffer.
Hun sier det mange kanskje ikke tør å si høyt:
VM-feberen er gøy for mange – men den kan også bli litt voldsom for dem som helst vil leve helt vanlige junidager uten trommerytme og ropende supportere i bakgrunnen.
