Eivind Skår Ertesvåg 
Julie våknet brått en morgen med en følelse av at noe var galt. Hun klarte nesten ikke å puste, og en tung følelse av frykt grep tak i henne.
Det var ikke første gang hun hadde kjent på denne engstelsen; ofte hadde hun hatt en uro i kroppen når det gjaldt sønnen Frederik. Men denne gangen var det annerledes.
Senere på dagen leste hun nyheten: «Person påkjørt av tog ved Korsør». Med et knyttet det seg i magen hennes. Kunne det være Frederik? Hun prøvde å overbevise seg selv om at det ikke var ham, men en del av henne visste det allerede.
Julie hadde hatt en lang dag på jobb og følte seg utslitt da hun kom hjem til huset i Korsør i Danmark. Hun fortalte sine fire døtre at hun trengte en liten hvil på sofaen. Idet hun la seg ned, svevde hun mellom drøm og virkelighet, men hun ble snart vekket av en intens smerte i kroppen og en følelse av å ikke kunne trekke pusten.
Da Julie leste overskriften på nyheten, vokste frykten i henne. Hun prøvde å skyve den bort, men det var nytteløst. Og like etter bekreftet datteren Emma det som Julie allerede fryktet: «Nå kommer politiet.»
Da politibetjenten ankom og fortalte at det virkelig var Frederik som hadde blitt påkjørt av toget, ble huset fylt med kaos og skrikende barn, og Julies verden stoppet opp.
En glad fotballgutt
Julie Dines Christensen, en mor på 37 år, har ennå ikke klart å ta inn over seg at hennes 22 år gamle sønn ikke lenger er blant dem. Hun sier til magasinet Ude og Hjemme at det fortsatt føles som om han bare er ute, og at han kan ringe når som helst. Minnene om den lille gutten som hun fødte da hun bare var 15 år, fyller henne med både glede og smerte. Hun minnes de tidlige årene da Frederik var en glad og aktiv gutt som elsket å kle seg ut og leke på fotballbanen. Han var alltid full av energi, og skolen var lett for ham.
Men da Frederik kom i tenårene, begynte ting å endre seg. Han ble mer opprørsk, avviste regler, og Julie forstod etter hvert at han rotet seg bort i et dårlig miljø. Som 15-åring ble han tatt av politiet i en stjålet bil, og det ble klart at han også hadde begynt å misbruke hasj.
Julie gjorde alt hun kunne for å hjelpe Frederik, selv om han ikke lenger ville bo hos henne eller faren. Hun fikk kommunen til å skaffe ham et sted å bo, og han fikk tilbud om å bo i en leilighet med andre unge. Her var det voksne som kom innom flere ganger om dagen for å hjelpe med dagliglivet. Men Frederik begynte å få angst, og en kveld ringte han legevakten i panikk, overbevist om at han skulle dø. Julie, som så hvor ille det sto til, lot ham flytte inn i kjelleren hennes da han ikke lenger kunne bo i leiligheten.
Harde stoffer
Etter hvert ble det klart for Julie at Frederik var involvert i alvorlige ting. En dag banket en av hans venner på døren og fortalte at Frederik hadde blitt arrestert fordi han var på feil sted til feil tid. Vennen visste at det lå noe i kjelleren som burde fjernes, og sammen gikk de ned og fant store mengder amfetamin. Julie innså da at sønnen hennes både misbrukte og solgte harde stoffer.
Da Frederik kom hjem fra politistasjonen, satte Julie klare grenser:
– Frederik måtte gå i misbruksbehandling, og det var uaktuelt at han skulle ha stoffer i huset med fire små barn, sier hun til bladet.
Men Frederik nektet å gå med på disse kravene, og han flyttet ut. Julie fortsatte imidlertid å ha kontakt med ham.
En tid senere ble Julie kontaktet av en annen av Frederiks venner, som var bekymret for ham. Vennen fortalte at Frederik snakket usammenhengende og virket veldig forvirret. Julie møtte dem på psykiatrisk legevakt, og ved første øyekast forstod hun at sønnen hennes hadde forandret seg drastisk.
– Han var fjern i blikket, og han hadde ufrivillige bevegelser. Det var tydelig at han hadde det virkelig dårlig, forteller Julie.
Men på psykiatrisk legevakt ble Frederik avvist med beskjed om at han var påvirket av stoffer, og at Julie kunne kjøre ham til et herberge. Bare noen dager senere eskalerte situasjonen ytterligere. Frederik trodde nå at han kunne kontrollere månen og universet, og at han kunne snakke med Elon Musk. Igjen ble de avvist på legevakten med samme begrunnelse.
Tredje gang Julie tok med Frederik til psykiatrisk legevakt, hadde han ikke sovet på seks dager. Han var utslitt, usjenert og ute av stand til å kontrollere kroppen sin. Denne gangen fikk han heldigvis bli over natten, men det var en kortvarig lettelse.
De neste ukene ble et mareritt for Julie. Frederik pendlet mellom å bo hos henne og mormoren, men ofte måtte hun avvise ham eller ringe politiet.
– Det gjorde vondt i hjertet når jeg måtte si nei til ham eller tilkalle politiet. Jeg følte meg maktesløs, forteller Julie.
Verken psykiatrisk legevakt eller politiet kunne gi ham den hjelpen han trengte.
Like før jul ble Frederik hardt skadet i ansiktet da han ble slått med et jernrør under et innbruddsforsøk. Senere brant han ned et kolonihagehus. Han fikk så mange uvenner at han gikk under jorden, og Julie måtte etterlyse ham på sosiale medier og gjennom Missing People.
I februar 2024 ringte Frederiks mormor til ham for å avtale et besøk i Kolding, der han nå bodde. De hadde hatt en hyggelig middag noen dager før, og selv om Frederik hadde sagt noen rare ting, hadde det ikke vært noe som bekymret mormoren særlig mye. Da hun snakket med ham på telefonen, hørte hun støy i bakgrunnen og spurte flere ganger hvor han var. Til slutt svarte Frederik:
– Det er ikke viktig nå, mormor, før han la på.
Kort tid etter ble han påkjørt av et tog.
For Julie kom det som et sjokk.
– Det er voldsomt belastende å være pårørende og føle seg maktesløs og bekymret hele tiden. Det gir mange søvnløse netter, sier hun.
Selv om sorgen er dyp, føler hun en slags fred i at sønnen hennes nå har funnet ro.
– Den første uken etter hans død kjente jeg det plutselig. Jeg fikk store smerter i kroppen og slet med å puste. Tanken på aldri å skulle se Frederik igjen gjorde fysisk vondt, minnes Julie.
Må være sterk for barna
Julie er fast bestemt på å være sterk for sine fire døtre, selv om hun også innser viktigheten av å tillate seg selv å være sårbar.
– Jeg må selvfølgelig være sterk for jentene, men jeg tror også det er viktig at vi ikke er sterke hele tiden. Vi lever litt som vi gjorde før, men nå har vi en sorg med oss, og det er greit.
Blant alle de som ble berørt av Frederiks død, var også lokføreren som kjørte toget den dagen. Julie ønsket raskt å forsikre politiet om at hvis lokføreren ønsket å snakke med henne, var han velkommen til det.
– Jeg vil at han skal vite at Frederik ikke gjorde dette for å skade ham. Hvis det ikke hadde vært hans tog, ville det nok bare vært det neste. Han kunne ikke gjort noe for å forhindre det.
For Julie er det viktig å holde minnet om Frederik levende, både for sin egen skyld og for døtrenes.
– Vi snakker åpent om Frederiks liv og død. De må ikke bli redde for døden, sier hun.
På Facebook har hun delt sin historie, og opprettet en egen minneside som du finner HER. Og en passasjer som var om bord på toget, har uttrykt sin takknemlighet for at hun delte:
«Tusen takk for at du delte din og Frederiks historie. Din artikkel kommer til å hjelpe meg med å komme videre fra en voldsom hendelse som jeg ellers har hatt vanskelig for å gi slipp på.»
Har du vonde tanker? 116 123 er en gratis og døgnåpen telefontjeneste for alle som trenger noen å snakke med.