For mange er Kim Wigaard kjent som den varme dirigenten i «Demenskoret», vinneren av «Maskorama» og «Stjernekamp», eller den sterke stemmen som fyller konsertsaler over hele landet. Men bak suksessen ligger en historie om utenforskap, mobbing, spiseforstyrrelser og en lang kamp for å akseptere seg selv.
I et ærlig intervju med Kamille forteller Kim om mobbing, spiseforstyrrelser og følelsen av å være annerledes. Samtidig forklarer han hvorfor han i dag føler et ansvar for å bruke stemmen sin til mer enn bare musikk.
– Livet er for kort til ikke å bruke stemmen, sier han.
Følte seg annerledes allerede som barn
Kim vokste opp på Hoff i Oslo sammen med foreldrene sine og to yngre søstre. På mange måter beskriver han oppveksten som trygg og god, men samtidig bar han på tanker og følelser som han ikke visste hvordan han skulle håndtere.
Mens mange av guttene rundt ham var opptatt av fotball og andre typiske fritidsaktiviteter, fant Kim glede i musikk, sang og teater. Han følte seg annerledes, men klarte ikke helt å sette ord på hvorfor.
Etter hvert begynte han å forstå at han likte gutter. Det ble starten på en indre konflikt som skulle følge ham gjennom store deler av ungdomstiden.
– Jeg begynte å forstå at jeg likte gutter, og jeg kjente på en indre konflikt. Jeg turte ikke å være meg selv. Jeg ville bare være som alle de andre, men samtidig var jeg jo ikke det, forteller han til Kamille.
Frykten for å skille seg ut gjorde at han forsøkte å skjule følelsene sine. Samtidig vokste usikkerheten seg stadig større.
Utviklet en alvorlig spiseforstyrrelse
Det psykiske presset fikk etter hvert store konsekvenser. Som tenåring utviklet Kim en alvorlig spiseforstyrrelse som skulle prege livet hans i flere år.
Han forteller at han ble opptatt av å kontrollere kroppen fordi han følte at han ikke hadde kontroll over resten av livet. Mens han tidligere hadde vært overvektig og blitt mobbet for utseendet sitt, gikk han nå til motsatt ytterpunkt.
På det verste veide han rundt 50 kilo.
I dag ser han tilbake på den perioden som en av de vanskeligste i livet. Selv om han har kommet langt siden den gang, innrømmer han at forholdet til mat og kropp fortsatt kan bli utfordret når livet byr på motgang.
Det var også en viktig grunn til at han valgte å være åpen om sykdommen.
Kim forteller at han ønsket å vise andre at også menn kan slite med spiseforstyrrelser, og at det ikke er noe man trenger å skamme seg over.
Meldingen som gjorde sterkt inntrykk
Etter at Kim fortalte offentlig om spiseforstyrrelsen, mottok han en melding som han aldri har klart å glemme.
Den kom fra en 12 år gammel gutt som selv slet med mat og kropp, men som ikke hadde våget å fortelle det til foreldrene sine. Gutten ønsket bare å takke Kim for å ha satt ord på noe han selv følte seg alene om.
For Kim ble meldingen en påminnelse om hvor viktig åpenhet kan være.
– Hvis min åpenhet kan gi noen et håp om at ting kan bli bra igjen, så vil jeg jo det, sier han.
Siden den gang har han mottatt utallige meldinger fra unge mennesker som kjenner seg utenfor eller annerledes. Mange forteller at det betyr mye å se en offentlig person som tør å snakke om vanskelige temaer.
Historien om gutten i gullkjolen
En annen opplevelse som har gjort sterkt inntrykk på Kim, handler om en liten gutt som bodde på institusjon.
Gutten hadde sett Kim opptre i en stor gullkjole under Melodi Grand Prix og blitt fullstendig fascinert. En ansatt tok senere kontakt med Kim og fortalte hvor mye opptredenen hadde betydd for barnet.
Kim bestemte seg for å invitere gutten hjem.
Der fikk han prøve den samme gullkjolen som hadde gjort så stort inntrykk på ham. Da besøket var over, overrasket Kim med en gave.
– Den kan du ta med deg og ha så lenge du vil, sa han.
Gutten begynte å gråte.
Senere fikk Kim tilsendt bilder som viste at gutten sov med gullkjolen hengende ved siden av sengen.
For Kim ble opplevelsen en sterk påminnelse om hvor mye det kan bety å bli sett og akseptert akkurat slik man er.
Veien til suksess var langt fra enkel
Selv om mange i dag ser Kim som en suksessrik artist og TV-profil, har veien dit vært alt annet enn enkel.
I flere år bodde han i New York og forsøkte å slå gjennom som artist. Han jobbet lange dager på restaurant for å betale regningene og brukte resten av tiden på auditions og små spillejobber.
Drømmen om et internasjonalt gjennombrudd ble langt tøffere enn han hadde forestilt seg. Likevel nektet han å gi opp.
Erfaringene fra New York lærte ham mye om både motgang og utholdenhet, og han er i dag glad for at han tok sjansen.
Vil bruke stemmen sin til å hjelpe andre
Gjennom årene har Kim blitt stadig tydeligere på at han ønsker å bruke stemmen sin til mer enn underholdning.
Han engasjerer seg i spørsmål knyttet til psykisk helse, spiseforstyrrelser, demens og skeives rettigheter. Selv om han fortsatt opplever hets og negative kommentarer, lar han seg ikke stoppe.
– Det er også viktig for meg å vise at jeg lever et kjempefint liv som åpen, homofil mann – og det kan du også, sier han.
For Kim handler synlighet om å gi håp til mennesker som kanskje sitter alene med følelsen av å ikke passe inn.
I et nylig innlegg på Instagram skriver han:
Blir så forbanna over hatkommentarene som min vidunderlige kollega Adam Schjolberg får for å vise bilder av at han kysser mannen han elsker 💔
Jeg er lei av å høre: «Jeg har ikke noe i mot homofile altså, men dere trenger ikke prakke det på oss»
Så vi skal skjule vår kjærlighet?
I den anledning deler jeg et herlig bilde fra bryllupet vårt, med dobbelt kyss fra oss og bestekompisene våres ❤️🏳️🌈Happy Pride!
Og husk: Ingen er likestilt før alle er likestilt.
Drømmer om å bli pappa
Privat har livet også tatt en positiv vending. I 2025 giftet han seg med kjæresten Marius Hagen etter åtte år sammen.
Nå drømmer paret om å stifte familie.
Kim legger ikke skjul på at veien dit kan bli krevende. Surrogati er kostbart, og mulighetene for adopsjon varierer fra land til land. Likevel holder han fast ved drømmen om å bli pappa en dag.
For gutten som en gang følte seg annerledes og utenfor, har livet blitt noe helt annet enn han våget å tro på. Kanskje er det nettopp derfor han fortsetter å dele historien sin – i håp om at andre skal forstå at det finnes lys på den andre siden av de vanskeligste periodene.
