Anne C. Olsen 
Kirurgen Neil Hopper (46) har gjennomført hundrevis av amputasjoner. Da han selv fikk en alvorlig infeksjon som førte til at han selv måtte amputere begge føttene, ga det ham et helt nytt perspektiv på livet.
Det var i 2019 Neil Hopper og familien dro på campingturen som skulle endre livet til kirurgen. De avbrøt turen, fordi datteren ikke følte seg bra. Han var ikke helt i form selv, men tenkte ikke mer over det. Datteren kom seg – for Neil Hopper ble det langt mer dramatisk.
Det siste han husker var at han bestemte seg for å ta en tidlig kveld, mens kona og barna dro for å besøke familie. Kona Rachel ringte han dagen etter
– Heldigvis! Jeg pratet bare meningsløst tull i telefonen, forteller Neil Hopper til BBC.
Sjokkert over samtalen ringte kona etter ambulansen, som tok kirurgen med til sykehuset der han selv jobbet. Han hadde sepsis: Det er ifølge Helse Norge en alvorlig infeksjon som kan føre til at kroppens organer svikter. Dersom det ikke oppdages i tide, kan utfallet være fatalt.
Han så at tærne hadde blitt blå. Som kirurg hadde han sett dette på flere av pasientene sine, og visste utmerket godt hva som var i vente.
Valget sto mellom å amputere så lite som mulig og gå gjennom hundrevis av operasjoner som ikke hadde noen garanti for suksess. Dette valget kunne dessuten skade fotsålene hans såpass mye at det ville bli umulig å komme tilbake i en arbeidssituasjon der man står mesteparten av dagen.
Neil valgte alternativet, som var resultatet han visste ville ha effekt: Han amputerte rett over ankelen.
– Jeg angrer ikke på det… jeg tror jeg ville havnet i samme situasjon med amputasjoner uansett, men det ville tatt år, sier kirurgen til BBC.
Siden han selv har gjennomført hundrevis av amputasjoner visste han godt hva det ville innebære. Men å klare å forestille seg hvordan det er i praksis var naturligvis en større utfordring. Da han våknet etter operasjonen trodde han ikke de hadde amputert. Han hadde, og har fortsatt, fantomsmerter.
– Det var veldig rart. Jeg følte at føttene mine fortsatt var der. Jeg kan vrikke med tærne, jeg kan kjenne tærne mine gni sammen… det er så rart, sier han når han beskriver disse smertene som er vanlig ved amputasjoner.
Det mange av pasientene hans har erfart, er nå noe Hopper selv har fått førstehånds kjennskap til.
– Hvis en kald bris går over låret mitt, kan jeg kjenne den kalde brisen på føttene mine også, det er helt bisart. Hjernen er ikke designet for å ha biter som mangler, så den fyller ut hullene.
Å forsone seg med endringen i kroppen hans var en emosjonelt krevende prosess.
– Jeg skjønte ikke at hele plassen din i samfunnet endres, og det skjedde med meg over natten. Jeg er ganske definert av jobben min. Neil Hopper: far, ektemann og kirurg. Det er å vite hvor du passer inn. Vil jeg komme tilbake på jobb? Vil jeg være den samme typen far for barna mine? Vil jeg være i stand til å gjøre de tingene jeg pleide å gjøre? At det der slo meg ganske hardt, sier han.
Da han søkte om handicap-parkering føltes det rart. Han følte seg rett og slett ikke som en handicappet person.
Neil slet med å finne seg til rette i den nye hverdagen. Det å få benprotese var et stort vendepunkt. Han ble fortalt at det ville ta ham omtrent tre måneder å kunne gå.
– Jeg gjorde det på tre timer, og jeg hater å si det, men jeg har faktisk blitt mer aktiv etter jeg mistet bena enn jeg var før, sier han.
Snaue seks måneder etter amputasjonen var han på jobb igjen. Etter ni måneder var livet det han beskriver som «ganske mye tilbake til normalen».
Før den livsendrende operasjonen var det ikke plass til mye annet enn jobben. Arbeid er fortsatt viktig for Hopper, men førsteprioriteten er tid med familien, holde seg aktiv – og forfølge drømmene sine.
– Livet mitt er mer interessant på grunn av det som har skjedd med meg, sier han.