Eivind Skår Ertesvåg 
Laura Birks er en freelancer som skriver om livet som tobarnsmor til to fire år gamle tvillinger. For en stund siden skrev hun et åpent brev til sin ektemann, som hun publiserte på nettet.
Laura skrev dette brevet for å forklare hvorfor hun ikke lenger er den personen ektemannen giftet seg med.
Les innlegget hennes nedenfor. Jeg tror vi alle kan kjenne oss igjen og lære noe av denne kunnskapen.
Kjære ektemann,
«Jeg beklager.
Jeg beklager at du har blitt neglisjert de siste fire og et halvt årene. Jeg beklager at dine behov er sekundære. Jeg forsikrer deg, du er fortsatt en av mine topp prioriteringer, du er bare ikke på toppen av listen lenger.
Jeg vet at du har behov, ønsker og drømmer. Når jeg forteller deg at jeg ønsker å være den du kan lene deg på, mener jeg det. Jeg vet at du er lei av mine unnskyldninger om å være sliten, har hodepine eller allerede snorker når ligger deg ned ved siden av meg. Stol på meg, jeg skulle ønske jeg hadde den energien jeg hadde for fem år siden. Jeg skulle ønske jeg hadde den energien jeg hadde for to uker siden da jeg vasket, brettet og faktisk la på plass alt tøyet. Selvfølgelig, kunne du ikke se det fordi jeg gjorde det mens jeg lot deg få litt sårt tiltrengt søvn.
Jeg vet at noen dager føles det som om vi har et profesjonelt partnerskap. Og du har rett. Noen dager, til og med uker, føles det slik.
Problemet er livet mitt. Hjernen og kroppen min er så innstilt på det å være mor til de små guttene som ser ut akkurat som deg. Selv etter at de er i dyp søvn, og vi sitter på sofaen å ser en film, er hjernen min fortsatt i «mammamodus.»
Jeg tenker på i morgen; Jeg tenker på 10 år fra nå. Jeg lurer på om du har arbeidstøy til i morgen. Jeg er bekymret for penger, milepæler og melk. Har vi nok melk? Jeg kan ikke slå av det å være mamma. Det er slik jeg har det nå. Og det er fysisk, følelsesmessig og mentalt utmattende.
Jeg vil ikke at du skal tro at du ikke er så viktig som du en gang var. Jeg kunne ikke levd dette livet uten deg. Men det enkle faktum er; du er voksen, og du kan gjøre ting for deg selv. Du kan stemme, du kan lage din egen lunsj. Du er i stand til å kjøre bil, du kan bestille din egen legetime.
Når du kommer hjem fra jobb er det dessverre ofte slik at du får den verste versjonen av meg. Jeg ga våre barn den beste. En liten hemmelighet: Noen ganger, noen dager, finnes det ikke en beste versjonen av meg. Den finnes bare ikke.
Jeg kan ikke bekymre meg om din helse, guttenes helse, kjæledyrets helse og min helse. Hvem tror du blir ignorert? Det er ikke deg. Det er ikke våre barn eller våre kjæledyr. Når jeg sier at jeg ikke føler meg bra, når jeg sier jeg ikke har sovet, er det fordi jeg ikke har tatt vare på meg selv.
Ja, du kan si til meg at jeg må gå til legen, at jeg må spise bedre, drikke mer vann, men jeg er min aller siste prioritet. Jeg vet at jeg trenger å endre det, og jeg klager ikke.
Jeg er bekymret for din søvnmangel, allergier og smerte i kneet. Jeg er bekymret for utslettet til Alex, og den rennende nesen til Ben. Jeg er bekymret for hundens ører og hva det vil koste å ta henne med til veterinæren.
Mens jeg tenker på det, er jeg bekymret for at fisken har for mye alger i tanken sin og at vannet må skiftes. Ingenting av dette er din feil. Jeg legger ikke skyld på deg, og ønsker ikke at du var annerledes.
Du gjør ekstraordinære ting for vår familie. Du jobber hardere enn noen jeg kjenner. Du bryr deg om alle, inkludert meg, mer enn noe annet menneske jeg noensinne har møtt. Jeg elsker deg litt mer hver gang jeg ser du hjelper noen å vet at du aldri vil få noe i retur. Du er den snilleste, mest kjærlige far til våre barn. Det er en grunn til at de gråter når du drar på jobb. Ja, det svir litt, men å vite at du er deres forbilde i livet fyller meg med kjærlighet og stolthet.
LES OGSÅ: Han reddet ekteskapet ved å endre innstilling. For en tankevekkende tekst!
Jeg er ikke den personen du giftet deg med for 11 år siden.
Jeg har endret og utviklet meg til en kone, mor, venn og overholderen av alle tidsplaner. Jeg er en kokk som spesialiserer seg på kylling og pasta. Jeg er en husmor som ikke kan holde et hus. Jeg er heiagjeng og bibliotekar. Jeg er sykepleier både natt og dag.
Jeg ville ikke endret noe av det. Jeg vil ikke ha noe annet liv. Jeg elsker deg og jeg elsker livet som vi har sammen. Men jeg er ikke den spontane, øl drikkende, sexye jenten du møtte for lenge siden. Jeg er en mor. Og det er alt for meg.
Elsker deg for alltid,
Din kone.»
Selv om Laura har endret seg betydelig i løpet av de siste fire årene, angrer hun ikke. Hennes måte å forstå hvordan og hvorfor vi endrer og utvikler oss er inspirerende å lese om.
Del og spre dette perspektivet!