Eivind Skår Ertesvåg 
I dag døde tidligere etterretningssjef og generalløytnant Kjell Grandhagen.
VG skriver at nyheten om dødsfallet ble publisert på Grandhagens egen Facebookside.
«Kjære alle sammen. Det er med sorg vi må meddele for dere at Kjell Grandhagen er død. Han sovnet stille inn på Akershus universitetssykehus klokken 02:35 natt til fredag 3. mai».
Skrev om sykdommen på Facebook
Grandhagen hadde et bevisst og åpent forhold om sykdommen sin benmargskref.
I januar beskrev Grandhagen hvordan det var å motta den tunge beskjeden og hvordan han håndterte meldingen om døden.
«Kjære venner.
I oktober fikk jeg en dyster melding på Ahus. «Den dagen» var kommet. Det var usikkert om jeg ville leve til jul. Det var ei tøff kule å ta – særlig for Bodil, barna og barnebarna. Selv har jeg – som jeg har skrevet tidligere – forlengst forsont meg med døden.
Noen uker senere ble prognosen moderert: «Du lever ikke på denne tiden neste år med de behandlingsmetoder vi nå kjenner». I det lå det jo en viss trøst. Jeg fikk tilbake håpet om å feire jul og nyttår med familien. Og det fikk jeg. Det ble flotte dager.
Grunnen til legenes første, dystre prognose var at MR-undersøkelser viste et alvorlig angrep på skjelettet. Det ga også voldsomme smerter, som selv ikke morfindosene klarte å døyve helt.
I tiden før jul fikk jeg et tredvetalls strålinger på Radiumhospitalet kombinert med en ny mix av cellegifter. Det har virket bra. Smertene er stort sett borte, og nye MR-bilder viser at flere av tumorene er på vei tilbake. Blodprøvene viser også at kreftnivået sakte kryper nedover, selv om tilstanden fortsatt er alvorlig. Baksiden av medaljen er en del alvorlige bivirkninger; slapphet, vekttap og fordøyelsesbesvær. Det går litt opp og ned.
«Some days are diamond, some days are stone. Sometimes the cold winds won’t leave you alone», skrev John Denver i en nydelig ballade i min ungdom. Slik er det.
Svingningene fra dyp uro til positiv fremtidstro er krevende – særlig for dem rundt meg. Familien stiller opp på en utrolig måte. Til og med Cathrine m/familie har kommet flere ganger fra Nederland for å tilbringe tid med meg. Det rører.
Jeg har ikke gitt opp troen på at jeg en dag kan bli frisk, selv om realisten i meg sier at det ikke er særlig sannsynlig. Men jeg er fortsatt overbevist om at det en dag kommer behandlingsmåter som helbreder denne nå uhelbredelige sykdommen. Om jeg lever da er en annen sak. Men jeg skal gjøre alt som er i min makt for å holde ut.
Da hjelper det å fokusere på noe annet. I øyeblikket er det to ting som opptar min tid. Jeg jobber fortsatt med geopolitisk analyse for DNB. Har måttet begrense reising og foredrag, men leverer fortsatt. De neste ukene har jeg foredrag på bankens perspektiv- og industrikonferanser. I tillegg leverer jeg en rekke analyser til bankens ledelse og ulike divisjoner.
Den siste av analysene – eller «nyttårstankene» som jeg kalte dem – la jeg også ut her på FB. Det var et forsøk på å heve blikket litt med fokus på verdier og normer i det internasjonale samfunn. Den ble også tatt inn av fire aviser, og har skapt debatt. Det gleder.
Det andre jeg har engasjert meg i er et kunstprosjekt knyttet til norsk okkupasjonshistorie sammen med kunstneren Vebjørn Sand. Dette prosjektet vil det etterhvert komme betydelig mer informasjon om til offentligheten, men for meg har det virkelig vært en kilde til inspirasjon. Det har også fått meg til å bruke tid på å gå tilbake og dokumentere min fars krigsinnsats og lidelse i tysk fangenskap.
Sykehusets budskap i oktober var et sjokk der og da. Jeg valgte å være åpen om det også. Heldigvis var prognosen litt vel pessimistisk. Jeg fikk oppfylt målet om både jul og nyttår, og har ikke tenkt å be om unnskyldning for noen av delene. Jeg gleder meg over hver ny dag. Nå trenger jeg et nytt mål: Det blir å få med meg bursdagene til de tre jentene mine i februar og mars. Slik formen er akkurat nå, ser det ikke umulig ut.
Jeg skylder mange av dere en skikkelig takk for hyggelige hilsener, og burde svart den enkelte. Men med langt over tusen kommentarer til sammen på ulike kanaler, har jeg ikke hatt energi til det. Men dere skal vite at det oppleves som en fantastisk, varmende støtte.
Jeg ønsker dere alle et riktig godt 2019.»
Delte bilder fra sykehuset
5. februar publiserte Grandhagen et nytt innlegg på Facebook. Denne gangen med bilder fra sykehuset.
«I dag var det tid for den tredje MR-undersøkelsen på like mange måneder. Kreftsykdommen – myelomatose eller beinmargskreft – er så langt ikke i noen klar tilbakegang, men samtidig er det klart at både cellegiften jeg nå tar fortløpende og de tredvetalls strålingene jeg har vært gjennom de siste månedene har bremset opp sykdommen. Flere strålinger må nok også til. Spørsmålet er jo likevel hvor lenge behandlingen vil fortsette oppbremsingen, samt hvor mye kroppen tåler av medisin og stråling», skrev han.
Vi dør bare en gang
Det siste innlegget Kjell Grandhagen skulle publisere på Facebook ble skrevet 13.mars.
I et lengre innlegg beskrev han hvor tøff den siste tiden har vært. Han la også med et bilde av «Snoopy» med teksten:
«Vi lever bare én gang, Snoopy».
«Tøys! Vi DØR bare én gang. Vi lever jo hver dag».
Familien ønsker donasjoner til blodkreftforeningen
I innlegget som familien i dag publiserte på Facebook skriver de at Kjells siste tid var preget av godt humør. De skriver også at de ikke ønsker blomster, men donasjoner til blodkreftforeningen.
«Kjell var opptatt av at benmargskreft var en sykdom som skulle kunne helbredes i fremtiden. Heller enn blomster til hjemmet vil vi derfor verdsette donasjoner til Blodkreftforeningen i hans navn (Vipps 52035 eller kontonr 1503 5911062) i stedet. Dette er også mer i hans ånd.»
En helt tydelig sterk og klok mann har gått bort. Det var sterkt å lese de siste ordene han har skrevet på Facebook, men også en bekreftelse på at dette var en mann som hadde forsont seg med det som måtte komme.
Våre tanker går til familie og venner.
Hvil i fred Kjell Grandhagen.