En dag kom en mann hjem till kone og barn etter en lang dag på jobben.
Som så mange andre med et hektisk arbeid, ønsket han bare å slappe av når han kom hjem. Han ville helst slippe skrikende barn og husarbeid. Men en dag var konen så lei denne oppførselen at hun dro fra mannen sin. Tilbake satt mannen alene med barna.
To dager etter at konen dro, mottok hun dette brevet fra mannen sin:
Kjære elskling.
Det har nå gått to dager.
Jeg var trøtt da jeg kom hjem fra jobb. Jeg hadde jobbet i 20 timer og alt jeg ønsket var å slenge meg på sofaen for å se TV.
Når jeg så på deg kunne jeg bare se at du var sliten og vanskelig. Barna var bråkete mens den minste alltid gråt.
Jeg skrudde opp volumet på TV`en.
Du anklaget meg, «Det hadde ikke drept deg å hjelpe til med barna.» Samtidig skrudde du ned volumet på TV. Jeg husker at jeg svarte sint: «Jeg har vært på arbeid i hele dag, mens du går hjemme uten å gjøre noe!»
Vi hadde en stor krangel. Du gråt ettersom du var sint og trøtt. Jeg sa dumme ting til deg. Du gråt enda mer og sa at du skulle forlate meg. Det gjorde du også. Du stormet ut av huset og lot meg være igjen alene med barna.
Jeg var tungen til å mate barna, stelle og legge dem. Neste dag var du fremdeles ikke kommet tilbake, så jeg måtte ta fri fra jobben for å ta meg av dem.
Jeg opplevde hvilken enorm jobb det er!
Jeg opplevde at det ikke fantes tid til meg selv, ikke en gang til å ta en rask dusj.
Jeg opplevde hvordan det er å varme opp melken samtidig som man kler på et barn.
Jeg opplevde hvordan det er å være hjemme hele dagen og ikke ha noen å prate med som er eldre enn 10 år.
Jeg opplevde hvordan vanskelig det er å få tid til alt man skal gjøre.
Jeg opplevde hvor anstrengende det er. Etter 20 timer ville jeg bare slappe av, men det kunne jeg ikke fordi babyen akkurat begynte å gråte og det tok lang tid før han sovnet igjen.
Jeg gikk to dager og to netter i dine sko og jeg kan nå si: jeg forstår deg nå.
Jeg forstår at du er trøtt.
Jeg forstår at morsrollen krever veldig mye av deg.
Jeg forstår at det kan være mye mer anstrengende enn min finansjobb hvor jeg må ta vanskelige avgjørelser.
Jeg forstår din frustrasjon over å ha måtte slutte i økonomijobben din fordi du må være der for barna.
Jeg forstår hvor vanskelig det kan være å alltid være hjemme, bruke all tid med barna og føle seg isolert fra livet utenfor.
Jeg forstår også at du ble sint når min mamma kritiserte deg for måten du oppdrar våre barn på, ingen vet bedre enn barnas mor hva som er best for dem.
Jeg forstår at en mamma har et stort ansvar og en viktig rolle i familien. Denne rollen blir dessverre ikke alltid verdsatt høyt nok.
Jeg ville skrive noen linjer til deg, ikke bare for å fortelle hvor mye jeg savner deg, men også for å si dette:
Du er en klippe, du er utrolig viktig og jeg synes du er fantastisk.
Dette brevet spres nå over hele verden på Internett, og det av god grunn. Erkjennelse av en mors arbeid er så viktig. Ikke bare av sin egen partner, men også av samfunnet.
Del dette brevet dersom du er enig!
