Anne C. Olsen 
I 1971 kom Shahin Shah Jaffery til Norge. Og i 1978 fikk han innvilget gjenforening med sin kone, Noureen. I 1980 fikk de sitt første barn: Lubna. I dag er hun kulturminister.
Anette Trettebergstuen (AP) trakk seg som kultur- og likestillingsminister i juni, etter flere svært alvorlige feil knyttet til habilitet. Dermed fikk Lubna Jaffrey telefon fra Jonas Gahr Støre.
I tillegg til å ha bred politisk erfaring, kjenner Jaffery kulturfeltet ekstra godt ettersom hun var statssekretær i kulturdepartementet fra 2009 – 2012. Jaffery har også vært åpen om at frivilligheten har spilt en viktig rolle i hennes oppvekst.
– At en som vokser opp i en innvandrerfamilie som kom hit for 50 år siden, nå sitter ved Kongens bord viser et fantastisk samfunn. Tross alt er det veldig små forskjeller mellom folk. Vår oppgave som politikere er å sørge for at de ikke øker, sier kulturminister Lubna Jaffrey til Bergensavisen.
Det var i tenårene at Lubna begynte å engasjere seg i politikken. I starten var det kampanjer mot mobbing og fremmedfrykt. Hun har selv kjent rasisme på kroppen, og ble kalt «brunost» og «jævla pakkis» på barneskolen. Noen ganger ble hun også jult opp.
– Ja, de brukte «J-ordet» også, de litt eldre guttene som sparket vekk lekene som jeg hadde utenfor blokken. Jævla pakkis, skrek de. Det er et ganske sterkt minne, sier hun til avisa.
Lubna sto sammen med sin tre år yngre bror når de litt større guttene plaget dem.
– Det skulle liksom være slik, tenkte jeg. At jeg fikk bank fordi jeg var brun. Men jeg slo jo tilbake også, sier hun.
Heldigvis har det blitt sjeldnere med årene, og etter at hun ble statsråd, har det bare vanket positive reaksjoner.
– Folk, kanskje særlig innvandrere, stopper meg på gaten og gratulerer, sier hun til BA.
I et innlegg på Facebook har Lubna tidligere skrevet om oppveksten sin og foreldrene.
«Mantraet hjemme hos oss var at vi måtte jobbe hardt og få oss utdannelse, med utdannelse ville vi nå langt. Faren min jobbet hardt og slet seg ut, han døde bare 58 år gammel. Min mor ble uføretrygdet for et par år siden etter alvorlig sykdom. Jeg vet at mine foreldre har ofret mye for at jeg har fått det livet jeg har fått. Jeg skylder dem å fortelle historien deres. Jeg skulle ønske min far fikk oppleve at hans barnebarn går på Bergen Katedralskole som ligger rett over Asylplass der han startet sin første butikk, og at hans datter ble byråd i byen som var hans hjem i 30 år.»